Hvorfor er jeg som jeg er?

18.02.2016

0

Har du noen ganger tenkt over hvor forskjellige vi mennesker er? Og er det ikke rart hvor forskjellig vi opplever de samme situasjonene? At noe som gjør kollegaen din oppgitt, knapt vekker din oppmerksomhet? Hvorfor er det slik? 

Hvorfor er vi skapt så forskjellige - er det en dypere mening med det? På dette siste spørsmålet kan jeg svare et klart ja. Og jeg skal forklare deg hvorfor i det siste blogginnegget i denne serien, som dette blogginnlegget er det første i rekken av. Men tilbake til oss:

Opp gjennom tidene har vi mennesker alltid vært på søken. Etter oss selv. Hvem er jeg? Og hvem er du? Selv de store filosofene i antikken funderte over dette, og lurte på hvorfor vi var så forskjellige. De observerte også hvor forskjellig mennesker kunne reagere på den samme hendelsen. Hvorfor? Hippokrates, «legekunstens far» mente mennesket var født med et bestemt temperament, et lynne, og at dette temperamentet bestemte hvordan mennesket tenkte, reagerte, følte og oppførte seg. Senere kom Sigmund Freud, nevrolog og psykiater, som mente mennesket ble født blankt og nøytralt, og at det var oppveksten, miljøet, som bestemte hvilken personlighet mennesket fikk. Særlig begivenheter de første 3 leveårene ble tillagt stor vekt. Betydde dette at Hippokrates hadde tatt feil?

Nei, Hippokrates hadde ikke tatt feil, tvert om. I dag har genteknologien avslørt at våre medfødte gener styrer mye av vår personlighet. Vi har over 25.000 gener som finnes i alle cellene våre. Disse styrer hvordan vi ser ut og hvilke sykdommer vi kan få, og de styrer også hva som skjer i hodet vårt når vi utsettes for impulser utenfra. Derfor reagerer vi ulikt på den samme situasjonen.

Vi har for eksempel gener som kan påvirke hvor optimistiske eller pessimistiske vi er, hvor aggressive vi er og hvor robuste eller sensitive vi er.

Men Freud tok heller ikke helt feil. Miljøet påvirker nemlig hvilke av våre gener som er aktive og hvilke som er passive. 

Et eksempel: Vi har to gener som heter MAOA og SERT som påvirker hvor sensitive eller robuste vi er. 

  • Et barn som har en følsom variant av MAOA, og som vokser opp med en traumatisk barndom, har økt risiko for å utvikle en agressiv adferd og ende opp som kriminell. 
  • Et barn som har en følsom variant av genet SERT, og som vokser opp med en traumatisk barndom, har økt risiko for å utvikle depresjoner. 

Miljøet trigger genet og gjør det aktivt. Hadde disse to barna vokst opp i et trygt hjem med kjærlighet og omsorg, ville disse to genene sannsynligvis forblitt passive og ikke påvirket personligheten i retning agressiv/deprimert.

 

Budskapet er at våre gener + vår barndom = ristet sammen gir oss vår personlighet og vår adferd.

 

Hvorfor er dette interessant i et retorisk perspektiv?

Kommunikasjon er komplisert. Kommunikasjon kan sammenlignes med en dans, hvor taleren er han som fører, og tilhøreren er hun som blir ført. Når han som fører kommuniserer tydelig hvor han vil, og tilhøreren lytter oppmerksomt og tar i mot signalene fra taleren, kan de sammen utføre en vakker, samstemt dans. De kommuniserer godt sammen. 

Dessverre er de færreste av oss like tydelige når vi kommuniserer som en god danser som fører sin partner bestemt over dansegulvet, og de færreste av oss lytter like godt og oppmerksomhet som hun som lar seg føre over dansegulvet. Det fører til misforståelser, irritasjon og frustrasjon. 

Å bli hørt og forstått er et grunnleggende behov vi mennesker har. Når vi ikke lykkes med dette, ender det sjeldent godt.

Det å forstå sin egen personlighet og «de andres» hjelper oss når vi skal kommunisere, enten vi bare skal fortelle noe eller når vi skal påvirke og overbevise de andre om at vårt forslag er verd å satse på. Når vi forstår den vi skal snakke med, vet vi også hvordan vi skal ordlegge oss og hvordan vi skal legge fram en sak. Her skal du få noen kjappe eksempel:

  • Snakker du til en «Blå perfeksjonist», som liker å tenke og gruble, bør du legge fram saken detaljert og strukturert, og sette av god tid til diskusjon etterpå. Han vil stille mange spørsmål, som du kan oppfatte som kritiske, og som kan gjøre deg opprørt og utålmodig, men han mener ikke å være negativ, han har bare et stort behov for å forstå og kjenne trygghet før han gjør seg opp en mening.

  • ​Snakker du til en «Grønn fredfull» type, som liker å tenke seg grundig om før hun tar en beslutning, lønner det seg å legge fram saken på en tørr, saklig måte, kutte ut alt «salgsprat», ha et nøytralt kroppsspråk, og deretter la henne få «sove på det» noen dager, før du igjen tar kontakt. Hun vil ikke stille så mange spørsmål, men hun liker ikke å bli presset til å ta en avgjørelse her og nå. Hun må få tenkte seg om, og kanskje ta en beslutning - hvis hun må. Alt som bærer preg av stress, gjør at hun trekker seg unna, som en musling i et skjell. 

  • Snakker du til en «Gul munter» type, som elsker liv og selskap, lønner det seg å legge fram saken på en kortfattet og levende måte, fordi han er ikke særlig tålmodig og kjeder seg fort. Dessuten liker han bedre å snakke enn å lytte. Fortell entusiastisk hva du ser for deg og hvor fantastisk det vil bli. Bare pass på at han forplikter seg, for ellers skifter han mening - eller glemmer det - to minutter etter at du har gått.

  • Snakker du til en «Rød handlekraftig» type, som hater å kaste bort tiden på fjas, bør du fatte deg i korthet og raskt fortelle hva hun får ut av forslaget ditt. Sosial småprat bryr hun seg lite om, så her handler det om å komme raskt til poenget. Dra opp de store linjene, men vær forberedt på å få knallharde kritiske spørsmål som omhandler detaljer ved de harde sidene ved forslaget ditt; hvordan hjelper dette henne å nå målene hun har satt seg, enten på vegne av selskapet eller seg selv. 

 

Vi mennesker er selvsagt alt for unike til å kunne grupperes i fire grupper, men likevel vil de aller fleste av oss kjenne oss igjen mer i en av disse fire enn i de tre andre. Kanskje vil du kjenne deg igjen i to av dem, og det er helt riktig. Vi har faktisk alle fire i oss, men i ulik mengde. 

Du kan se for deg en bløtekake i fire deler, hvor det øverste laget, som er synlig, er det tykkeste. Det «deg» slik «de andre» ser deg mesteparten av tiden. Lag nummer to er også deg, og det kommer først til syne i spesifikke situasjoner. De to nederste lagene er det kanskje bare partneren din som kjenner til, og du blir kanskje først klar over at du har dem når du opplever en livskrise eller når du blir eldre. 

Når du tenker på vennene dine eller kollegaene dine, tipper jeg du raskt kan putte på dem tre merkelapper som feks. «handlekraftig», «behagelig», «munter» osv. Derfor kan en teori om «De fire fargerike typene» være et godt verktøy for oss, når vi skal kommunisere med de andre. Teorien hjelper oss å tilpasse vår adferd, kroppsspråk og kommunikasjon slik at den passer bedre med den vi skal snakke med. Det er nemlig slik at vi liker best å snakke med mennesker som er lik oss selv. Vi finner gjenkjennelse, og det er trygt. Da føler vi oss på bølgelengde, kjemien er god. Samtalen flyter lett og tilliten vokser mellom oss. 

I løpet av de fire neste blogginnleggene vil jeg gå dypere inn på de fire forskjellige fargerike typene, slik at du får et godt bilde av hvem de er. Når du forstår hvem de er, vil du lettere kjenne igjen deg selv og de rundt deg, og det vil hjelpe deg å kommunisere smartere, mer effektivt og ikke minst vil det hjelpe deg å kommunisere slik at de vil høre på deg og forstå deg. Og det er jo hele poenget med å kommunisere, er det ikke? Å forstå hverandre? Slik at vi finner bedre løsninger og får en enklere hverdag?

Ha en riktig god, avslappende og morsom helg!


Anne Karin

 

Kilder: «Min genetiske arv», Lone Franck, «Personality Plus», Florence Littauer