11 prinsipper for god kommunikasjon med barn

30.06.2016

0

Snart er det ferietid og de fleste av oss drømmer om noen avslappende uker, i fred og fordragelighet sammen med familien. Bilder av lykkelige barn flimrer for netthinnen. Dovne dager, smil og latter. Dessverre er ikke virkeligheten helt sånn. Ikke sjelden eksploderer sinne før vi har rukket å komme oss på stranda. Mens vi voksne vil pakke strandbagen og komme oss fort ut, vil poden på 11 spille ferdig først. Eller "jeg skal bare ..." 

Å kommunisere med barn kan være en prøvelse selv for den mest tålmodige foreldre. Jeg er dessverre ikke spesielt tålmodig, ergo kan det gå en kule varmt i heimen, når mor vil en ting og sønnen på 11 vil noe helt annet. Spesielt hvis det er skjerm og spill involvert. Heldigvis finnes det råd. Jeg skal ikke garantere at disse prinsippene, vil gjør livet til en dans for deg for ettertiden, men at de hjelper, det kan jeg love deg!

PS! De fungerer veldig bra på voksne også. Dette er nemlig praktisk retorikk på sitt beste.

11 prinsipper for god kommunikasjon med barn

  1. Reduser antall beskjeder: Før du gir en beskjed, vurder om det er en viktig sak som du vil følge opp med konsekvenser dersom barnet ikke adlyder. 
  2. Gi en beskjed om gangen: Barnet må få tid til å adlyde mellom beskjedene. Små barn har nok med å forholde seg til en beskjed om gangen. Eldre barn kan klare to eller flere, men det er likevel lurt å gi en beskjed om gangen. Vurder det enkelte barn individuelt.
  3. Gi realistiske beskjeder: Pass på at kravet du stiller er tilpasset barnets alder. Barnet settes i en umulig situasjon dersom det grunnet alder ikke har forutsetninger for å gjøre det det blir bedt om.
  4. Gi tydelige beskjeder: Eksempel 1 : "Vidar, sykkelen din står jo fremdeles ute på gårdsplassen!" Underforstått du må flytte den. Eksempel 2: "La oss gå å legge oss". Et slikt utsagn forvirrer barnet når barnet oppdager at den voksne ikke skal legge seg. 
  5. Gi "gjør"-beskjeder: Start beskjeden med et verb. "Legg bort lekene". "Gå og legg deg". "Gå rolig".
  6. Gi høflige beskjeder: Er du sint når en gir beskjeder stimulerer det du til ulydighet. Unngå kritikk når du gir beskjed. Negative beskjeder får barnet til å føle seg utilstrekkelig og defensiv, og det blir mindre tilbøyelig til å adlyde. 
  7. Gi startbeskjeder: Stoppbeskjeder er negative beskjeder, fordi det forteller barnet hva det ikke skal gjøre. "Slutt å rope!", "Ikke gjør det!", "Hold opp!", "Ti stille!", "Nå er det nok!", er alle stoppbeskjeder. Slike beskjeder er kritiske og de fokuserer på den upassende atferden i stedet for å fortelle barnet hvordan det skal oppføre seg. 
  8. Gi forvarsler og påminnelser: Forbered barnet på at nå er aktiviteten snart slutt, slik at barnet rekker å omstille seg. Dersom barnet brått får beskjed om å avslutte øker det sannsynligheten for at barnet blir lei seg, protesterer og gjør motstand. Noen barn er mer avhengig av et forvarsel enn andre barn. Det er ofte til god hjelp å finne det enkelte barns optimale varslingstidsintervall.
  9. Gi korte beskjeder: Sørg for at beskjedene du gir er tydelige, kortfattede og rett på sak. F.eks. "Legg bort krittene". En slik kort beskjed er mye greiere å forholde seg til i stedet for samme beskjed etterfulgt av en rekke spørsmål om hvorfor alle krittene ligger på pulten og hva det er han tegner.
  10. Støttende beskjeder: De voksne må være enige og støtte hverandre slik at de ikke gir motstridende beskjeder.
  11. Følg opp en med ros eller konsekvenser: Dersom den voksne ikke følger opp barnet, at barnet verken får ros for god atferd eller blir holdt ansvarlig for ulydigheten sin, må den voksne regne med at beskjedene deres blir ignorert.

Gode og dårlige beskjeder

Gode beskjeder formidler:

  • når
  • hvordan
  • hva

barnet forventes å gjøre.

Gode beskjeder øker sannsynligheten for at barnet får lyst til å samarbeide. Videre:

  • Vær fysisk nær.
  • Ha øyekontakt. Se på barnet og be barnet se på deg, dersom øyekontakt er ubehagelig for barnet.
  • Vær vennlig, men likevel bestemt.
  • Vær tydelig, bruk få og enkle ord.
  • Vær så konkret som mulig.
  • Følg opp beskjeden inntil barnet gjennomfører.
  • Ikke diskuter med barnet, unngå argumentering.
  • Velg riktig tidspunkt (for eksempel ikke forstyrr barnet midt i noe spennende).
  • Gi beskjeden direkte til barnet (ikke via andre, for eksempel søsken).
  • Unngå spørsmål. Det vil si avvis spørsmål som avleder. Svar på oppklarende spørsmål. (Husk til neste gang at oppklarende spørsmål kan være tegn på at en har syndet mot reglene over).

Dårlige beskjeder

  • Beskjeder som gis med negativ undertone eller negative følelser (signaliserer blant annet at en ikke har tro på barnet).
  • At det gis mange beskjeder på en gang.
  • At det benyttes for mange ord.
  • Uten at en sikrer seg barnets oppmerksomhet.
  • At en nøler på en slik måte at barnet skjønner at en er usikker på seg selv.
  • At en er ufin eller uhøflig.
  • Uten oppfølging av den voksne.

Kunsten å gi ros

Ros gir størst effekt når rosen er presis og spesifikk

  • ”Du brukte mange farger for å lage det fine bildet.” Istedenfor 
  • ”Det var et fint bilde.”

Ros er gitt for ny og bedret oppførsel eller ferdighet.

  • ”Fint at du la på plass klærne dine så pent.” Istedenfor
  • ”Fint at du gikk på skolen.”

 Ros er entydig positiv og etterfølges ikke av negative kommentarer.

  • ”Så flott at du gjorde ferdig alle leksene før middag.” Istedenfor
  • ”Så flott at du gjorde ferdig alle leksene før middag. Hvorfor gjør du ikke det hver dag, slik som søsteren din?”

 Ros er kort og oppriktig

  • ”Du var veldig hjelpsom som tok av middagsbordet. Takk skal du ha.” Istedenfor
  • ”Du er den beste hjelperen i verden. I morges gjorde du en super jobb med å hente alle tallerkene og ta dem ut på kjøkkenet og sette dem i vasken og fjerne restene, og… ”

Ros fremføres i et språk som barn forstår 

  • ”Takk for at du gjorde som jeg ba om og var stille da jeg snakket i telefonen.” Istedenfor
  • ”Jeg setter stor pris på din omtenksomme og passende reaksjon på mitt ønske om minimal distraksjon mens jeg konverserte i telefonen.”

Bruk rolige og myke bevegelser og vennlig stemme når du roser. Vær mer kantete og markert i bevegelsene og bruk mer markert stemme når du grensesetter uønsket atferd.

Som sagt, disse prinsippene og rådene fungerer like bra på voksne som på barn. Kommunikasjon er vanskelig. Gjør det derfor så enkelt som mulilg. Lykke til på ferien!

Referanse: Webster-Stratton, C. (2000). De utrolig årene. En foreldreveileder. Oslo: Gyldendal Akademisk. 

(Kilde: axonforlag.no)