Slik fant jeg meningen med livet og mot til å gjøre noe med det

21.07.2016

0

For ca 10 år siden, det var rett før påske, ringte telefonen. Han som ringte, var en mann som har fulgt meg siden jeg var 32 år og nyansatt i Nidar. Den første gangen han tok kontakt med meg, var det for å høre om jeg ville komme på et jobbintervju til en spennende stilling han hadde fått i oppdrag å finne kandidater til. Jeg gikk på intervjuet, men takket høflig nei til å være med videre i prosessen. Jeg hadde ikke lyst til å forlate Nidar ennå, jeg hadde knapt jobbet der i ett år. Etter den første samtalen holdt vi kontakten og møttes med jevne mellomrom. For meg ble han en person jeg kunne søke råd hos, mann med lang erfaring fra næringslivet, som alltid hadde tid til å lytte og som alltid kom med gode råd. En mentor.

Denne telefonsamtalen før påsken for nesten 10 år siden skulle endre livet mitt. Jeg var salgssjef i et godt firma, jeg hadde godt betalt, men opplevde at arbeidsdagen var meningsløs. Etter flere omganger med omorganisering, var stillingen min blitt rippet for spennende arbeidsoppgaver, og jeg følte at fokuset til ledelsen var rettet mot et annet sted enn der hvor jeg hadde min kjernekompetanse. Jeg var frustrert, demotivert og lei. Så hvorfor sluttet jeg ikke? Hvorfor fant jeg meg ikke en annen jobb?

Svaret var todelt:

  1. Jeg var hovedforsørger i familien og med et banklån på over 2 millioner kroner var det ikke lett å bare slutte.
  2. Jeg visste at jeg ikke likte jobben min, men jeg visste heller ikke hva jeg ville jobbe med.

Jeg kjente meg utakknemlig fordi jeg ikke kunne sette pris på å få utbetalt 700.000 kroner i året, at det ikke var nok. Jeg var flau og skamfull over at jeg ikke klarte å være takknemlig og fornøyd, jeg som var gift med en kjekk og snill mann, hadde en vidunderlig sønn og som bodde godt i verdens beste land. Jeg tenkte at jeg burde være fornøyd, samtidig som jeg kjente en rastløs frustrasjon vokse innvendig fordi årene gikk og jeg … jeg bare drev med vannet uten at noe skjedde, uten å utgjøre en forskjell. Var dette livet? Var dette alt?

Så ringte altså telefonen. Han spurte om jeg hadde det bra. Jeg svarte nei. Og etter noen unnvikende svar, plumpet jeg ut med det hele. Hele min misnøye bare rant ut, sammen med frustrasjonen over at jeg ikke visste hva jeg skulle bli når jeg ble stor, noe som også var flaut siden jeg begynte å nærme meg 40. Etter en stund spurte han om helsen var bra, hos meg og hos familien. Jeg bekreftet at det var den. Og økonomien? Jo, ingen problemer der (så lenge jeg fortsetter å jobbe). Og forholdet, mellom deg og din mann? Igjen kunne jeg nikke bekreftende at forholdet fungerte bra, med de normale opp-og-nedturene de aller fleste forhold opplever. Da svarte han:

Da kan du ta det helt med ro. Nå skal du ut på en reise som kan vare i noen uker, måneder eller kanskje til og med ett år eller to. Denne reisen vil du oppleve som veldig frustrerende og du vil mange ganger ha lyst til å gi opp. Men det skal du ikke gjøre, fordi når du kommer i mål, vil du bli lykkelig. Da vil du ha funnet svaret på alt det som nå frustrerer deg, og du vil vite hva du skal gjøre. Jeg lover deg, hold ut, og du vil komme til et lysere sted enn der du er nå

Jeg var forundret da jeg la på, men fortsatt like frustrert. Den telefonsamtalen fikk meg imidlertid til å tenke, og jeg tenkte mye i de neste ukene og månedene. Hva var det egentlig jeg hadde lyst til å gjøre? Hvordan hadde jeg lyst til at livet mitt skulle være? Hvis jeg kunne se fem år fram i tid, hva så jeg da? 

Det var vanskelig å finne svar. Jeg hørte så mange stemmer. Stemmer som sa: “Husk banklånet. Du må tjene 700.000 kroner i året. Husk barna dine. Du må ta vare på parforholdet ditt. Du kan bare jobbe med dagligvare, det er det du kan. Du er økonom, det er det du kan. Husk, husk, husk”. Hver gang en ny tanke fant sin vei inn i hodet, kom denne stemmen: “Du kan ikke dette, du har ikke riktig kompetanse, det får du aldri til, det nytter ikke å tjene penger på det, du vil aldri tjene nok penger, det går ikke an å livberge seg på det” osv. Det var frustrerende. Og slitsomt. 

Sommeren kom og gikk. Så en høstdag, det var en fredagskveld, spurte min mann meg om hva jeg ville gjort om jeg kunne slippe å tenke på økonomi, på familie. Hvis jeg hadde vært helt fri, eller hvis jeg hadde vunnet 100 millioner i lotto. Hva ville jeg gjort da? Jeg ble med på leken og plutselig stod det klart foran meg: Jeg ville startet opp for meg selv.

Jeg hadde aldri tenkt den tanken før. Det hadde aldri vært en drøm hos meg, men nå kjente jeg at det var akkurat det jeg ville. Det var en sterk følelse som kom fra magen. Jeg snudde meg mot ham og sa det høyt: “Jeg ville startet eget firma. Slik at jeg kunne fått jobbet med det jeg vil, på den måten jeg vil, og gjøre alt det jeg mener er riktig, uten å måtte forholde meg til sjefer og kollegaer som vil andre ting. Det ville jeg gjort om jeg hadde vunnet 100 millioner kroner”. Da svarte han: “Da syns jeg du gjør det”. Jeg lo litt hysterisk, før jeg ble alvorlig og falt ned i mitt gamle sorte hull. “Du glemmer vi har 2 millioner i banklån, og at jeg er hovedforsørger. Vi mister huset om jeg starter for meg selv”

“Er det så viktig da? Å bo her? Er det ikke viktigere at du får teste ut drømmen din, og at vi bor sammen? Om det er her i dette huset eller i en leid, liten leilighet, det er vel ikke så viktig, så lenge vi bor sammen?”

Jeg kjente at alt det tunge som hadde holdt meg nede, plutselig fløt oppover. Kroppen, som hadde vært energiløs og giddesløs, ble fylt med en sitrende kraft og gryende glede. Legg merke til at jeg ikke har skrevet hva jeg skulle drive med i dette firmaet, eller at min mann ikke spurte meg om det - for det visste jeg ikke. Jeg visste bare at jeg måtte starte opp for meg selv, så fikk svaret på de andre spørsmålene komme senere.

Det er merkelig med det, da det første svaret kom, om at jeg skulle starte opp for meg selv og skyene forsvant, da var det akkurat som om kreativiteten, som hadde ligget ubrukt de siste årene, våknet til liv. Svar begynte å poppe opp i hodet mitt. De hadde jo ligget der, i underbevisstheten, hele tiden, men jeg hadde ikke evnet å lytte til dem, de var blitt overdøvt av alle de negative stemmene. Nå kom de, og det gikk skremmende kort tid før jeg hadde funnet ut hva jeg skulle gjøre. To spørsmål hjalp meg på veien:

  1. Hva var jeg god i?
  2. Hva likte jeg å gjøre?

Jeg visste jeg var god til å lage og holde presentasjoner, jeg visste jeg var god til å påvirke mine omgivelser, og etter 10 år i næringslivet hadde jeg sett meg trøtt og lei av mange, lange og meningsløse møter - det måtte være mulig å gjennomføre møtene på en bedre og kjappere måte?

Det morsomste jeg noengang hadde gjort i løpet av mitt liv, var å være håndballtrener. Det var morsomt og meningsfylt. Å hjelpe andre utvikle sitt potensiale, kjenne gleden av mestring, det gledet meg.

Dermed kom svaret på hva jeg skulle gjøre. Jeg ville trene folk i å lage og holde gode, levende og effektive presentasjoner, jeg ville trene folk i hvordan de kunne kommunisere tydelig og hvordan de kunne påvirke sine omgivelser, og jeg ville trene folk i hvordan de kunne lede effektive og nyttige møter slik at de kunne halvere møtetiden og doble nytteverdien av møtene, og på den måten få mer tid til å gjøre de tingene de egentlig hadde lyst til. Etter litt fin-gnikking på formuleringene ble forretningsideen slik:

Jeg lærer bort og trener folk i teknikker som hjelper dem kommunisere tydelig, slik at de kan påvirke sine omgivelser, holde engasjerende og levende presentasjoner og lede møter på en effektiv, nyttig og inspirerende måte. 

Krystallklart budskap

Lykkelig gründer, gravid i 5. måned, tar de første bildene til nytt firma. (Foto: June Witzøe)

Dette var i 2008. En graviditet utsatte oppstarten av firmaet, men sommeren 2011 ble Krystallklart budskap as registrert i Brønnøysundregisteret, og i år feirer vi fem år. Det har vært fem nervepirrende, spennende, morsomme, givende, herlige, lykkelige og harmoniske år. Kundelisten vokser for hvert år og til neste år lanserer vi nettkurs i retorikk som de første i Norge. Billige kurs som alle har råd til å ta. I tillegg skal vi fortsette å levere de beste tradisjonelle klasserom-kursene på markedet, for det er fornøyde kunder vi lever av. 

Anne møte June

Slike møter ville jeg lære bort; korte, nyttige og inspirerende møter med få deltakere hvor målet med møtet blir nådd og hvor det skapes resultater. (Foto: June Wiitzøe)

Kjenner du deg igjen der jeg var for 10 år siden? Kjenner du av og til på at livet er litt meningsløst? Eller har du bare lyst til å gjøre noe helt annet, uten å vite hva?

I morgen kveld legger jeg ut på Facebooksiden til Krystallklart budskap en TedTalk (på 10 minutter) som kan hjelpe deg å finne meningen med livet. I TedTalk’en får du fem enkle spørsmål du skal svare på. Kanskje vil ikke svarene komme til deg med en gang, men hvis du gir dem en sjanse, hvis du er villig til å la dem ligge og slumre i underbevisstheten en stund, vil svarene komme til deg til slutt. Ha en god reise og lykke til!

PS! Har du noen spørsmål, er det bare å ta kontakt med meg. Fortsatt god sommer.