Ikke vær en muselort

04.08.2016

0

Denne uka er det en spesiell sak som har fått mediene til å koke; overgrepssaken i Hemsedal.

Tre menn ble først dømt i å ha dopet ned og deretter voldtatt en ung jente. De anket. I lagmannsretten ble de frikjent av juryen, men dommen ble satt tilside av dommerne og dermed måtte saken opp igjen, hvor de på nytt ble frikjent. Tre dommere og en meddommer mente de var skyldige, men et mindretall av tre meddommere mente det ikke var tilstrekkelig bevist at hun hadde gitt nok motstand og nektet å ha sex med de tre mennene. Dermed gikk de fri.

Begrunnelsen som gjorde at de tre gikk fri, er provoserende nok. Men det er ikke det dette innlegget skal handle om. Det skal handle om noe helt annet.

Denne jenta har nemlig gjort noe svært uvanlig:

  • Hun valgte å anmelde. De færreste voldtektsoffer orker å gjøre det
  • Hun valgte å gå ut offentlig med sitt eget navn og bilde for å fortelle sin historie. De færreste voldtektsoffer orker å gjøre det.
  • Hun valgte å offentliggjøre navnet på de tre overgriperne for å advare andre. Ingen andre voldtektsoffer jeg har hørt om, har turt å gjøre det.

Gapestokken ble avskaffet for lenge siden i Norge, men har nå gjennoppstått i sosiale medier. Navnet på de tre spres som en farsott i skrivende stund og allerede nå har den ene valgt å fjerne sin profil på Facebook. Den andre har slettet alle innlegg og bilder. Bare hans Facebook-venner står igjen. Den tredje har fjernet sitt profilbilde og lar dette sitatet lyse mot oss:

“Det går an att dricka alkohol uten att ha det kul”.

Det tror jeg Andrea Voll Voldum er enig i.

De ble dømt, så frikjent - men nå får de straffen likevel. De mottar ubehagelige meldinger og trusler. "Folk oppfører seg som en lynsjemobb", sier advokat Seland. Det å offentliggjøre deres navn var en risikabel handling. Vi som er over 40 husker for godt hva som skjedde med Tore Tønne. Å bli satt i gapestokk på denne måten, kan resultere i at tragedien blir enda større og rammer enda flere uskyldige. Da er det viktig å huske på, at de tre tiltalte, selv om de ble frifunnet av mindretallet, er ansvarlig for de handlingene de gjorde, og som de også ble idømt å betale erstatning for til Voll Voldum. De uskyldige i denne saken er fortsatt Andrea Voll Voldum - og familiene til de tiltalte.

Likevel, gapestokk-justisen tilhører fortiden. Det må primært politikerne og rettsapparatet ta ansvar for. Men vi borgerne går heller ikke fri. Eneste måten å unngå gapestokk-justisen på, er å ha et rettferdig rettsapparat som vi har tillit til og borgere som tør å si fra når de ser noe som ikke er rett.
 

Andrea Voll Voldum gjorde noe unikt, hun turte å si fra

Der andre feiger ut, stod hun fram. Som ung, voldtatt kvinne måtte hun ha visst at det kom til å bli tøft å si fra, å tåle alle forhørene på politistasjonen, rundene i rettsapparatet, og å se igjen overgriperne i rettsalen. Å høre bygdedyret hviske bak henne og rundt henne. De aller fleste velger å tie og håper at det går over. På den måten kan overgriperne fortsette. For det er det som skjer når ingen sier noe.

Jeg skal ikke påstå at de tre mennene har dopet ned og voldtatt flere enn Voll Voldum, men i skrivende stund begynner ryktene å komme. Dette er sakset ut fra en tråd på Facebook: 

“Disse guttene/mennene har holdt på i årevis med ukjente jenter som de har plukket opp i dette området og 'alle' vet det (vi er lokalkjent i Hemsedal)”.

"Dersom desse mennene har halde på i årevis ma det vel vera mange jenter der ute som har opplevd det same?"

"Kva med taxisjåforar som har kjoyrt "livlause" jenter til Harryhytta i lag med desse mennene ved andre hove? Her må det vera mange som veit noko…."

"Dette er problemet i bygder og små miljøer - ingen vil si noe, ingen 'vet' noe…"

Jeg burde selvsagt holde meg for god til å viderebringe udokumenterte påstander, men velger likevel å gjøre det for å illustrere det som skrives nå på seriøse nettsteder. For kanskje kan dette være de første små skrittene på veien for de som vet noe, men som ikke tør å si det høyt, når de nå får oppmuntring på nettet om å stå fram? La oss håpe det.
 

Hvorfor er det viktig å si fra?

I vår så jeg en dokumentar om overgrep på universitet i USA. Jeg mener å huske at 16% av de kvinnelige studentene opplever seksuelle overgrep mens de studerer. I tillegg kommer alle mørketallene, de som ikke anmelder. Dokumentaren fortalte videre at forskning viste at det var de samme gutta som voldtok. De utgjorde kun 2% av de mannlige studentene, resten av de mannlige studentene var altså reale, anstendige karer. Det som kjennetegnet 2%-gutta var en usvikelig tro på at de var uangripelige. De trodde de kunne herje på, uten at det ville få konsekvenser for dem. Det er kanskje ikke så rart, når så få melder i fra. Og når de som melder ifra ikke blir trodd? Og alle de andre, som vet noe, ikke tør si noe? Og dermed kunne de fortsette praksisen.

De trodde de kunne herje på, uten at det ville få konsekvenser.

Andrea Voll Voldum kunne kanskje unngått å fått livet sitt ødelangt, om de som kjente til overgrepene de tre mennene tilsynelatende har gjennomført gjennom flere år, hadde varslet politiet. Men ingen turte. 

Å stå fram, å si fra, kan koste. Det ser vi på varslere på arbeidsplassen. Det lønner seg sjeldent.

Likevel er vi som bor i Norge stolte forkjempere av ytringsfriheten, særlig når det kommer til å kritisere religioner. Der er vi gode. Men når det kommer til å snakke om de vanskelige sakene, når det kommer til å varsle om kritikkverdige forhold internt hos oss selv, og støtte opp om de som tør å si fra - der svikter vi. For enn om det får litt konsekvenser for oss selv? Feigheten lammer tungebåndet, paralyserer empatien og reduserer integriteten vår til en liten muselort.

Så vi står tause og ser på, og priser oss selv lykkelige over at det ikke er vår datter som blir båret livløs ut av baren, over skulderen til en kar, som vi vet så alt for godt hva vil gjøre med henne i løpet av de neste timene. 

"Evil wins when good men don’t act". Det gjelder også i Hemsedal. Det gjelder også i resten av landet. Vi må tørre å si fra, vi har alle et ansvar. Ikke vær en muselort, si i fra. Ellers vil ondskapen fortsette. 

Jeg lurer på om de sover godt i Hemsedal for tiden.

Med ønske om en samvittighetsfull god helg til dere alle,
 

Anne Karin

 

Jeg har mye på hjertet og engasjerer meg i det meste. Syns du dette innlegget var bra og viktig, del det videre med dine venner. Det setter jeg stor pris på. Gå også gjerne inn på vår Facebookside og legg igjen en kommentar. Engasjement er viktig og det smitter. Ikke sitt taus som en muselort - engasjer deg!