Hvis EQ ikke teller, hvorfor frykter ledere tårer?

24.03.2017

0

"Vi kan ikke med grunnlag i forskning si at emosjonell intelligens er en viktig egenskap for ledere og medarbeidere", hevder Hallvard Føllesdal. 

Førsteamanuensis Hallvard Føllesdal ved Handelshøyskolen BI har gått gjennom mer enn 25 års forskning på fenomenet emosjonell intelligens for å få svar på spørsmålet «Er emosjonell intelligens viktig i arbeidslivet?» Og hans svar er nei.

Det overrasker meg, og jeg vil derfor argumentere for det motsatte. Jeg påstår at høy EQ er viktig for ledere i norsk arbeidsliv.
 

Hva er EQ?

La oss først ta et raskt blikk på hva EQ - emosjonell intelligens - er. I følge Hallvard Føllesdal er EQ:

  1. Evne til å oppfatte egne og andres følelser. Det handler blant annet om hvor dyktig du er til å oppfatte hvilke emosjoner du selv opplever, og hvilke emosjoner andre opplever. Dessuten hvilke emosjoner som er uttrykt i kunst, språk og adferd. Denne evnen omfatter også hvor god du er til å uttrykke følelser.
  2. Evne til å bruke følelser til å tenke bedre. Det gjelder både kunnskap om hvordan følelser kan fremme tenkning og hvor dyktig du er til å fremkalle og dra nytte av dem i problemløsning.
  3. Evne til å forstå følelser. Det handler om i hvilken grad du har innsikt i emosjoner. For eksempel at du vet hvilke emosjoner det vil være naturlig å oppleve i ulike situasjoner og hvordan de forandrer seg over tid.
  4. Evne til å håndtere følelser. Det viser blant annet til det å være åpen for opplevelsen av både positive og negative følelser, samt å kunne påvirke hvilke emosjoner du selv og andre opplever.

Kort oppsummert: din evne til å oppfatte, forstå og håndtere dine egne og andres følelser, samt påvirke hvilke følelser du selv og andre opplever.
 

EQ: din evne til å oppfatte, forstå og håndtere dine egne og andres følelser, samt påvirke hvilke følelser du selv og andre opplever.


Jeg har selv hatt mange ledere opp gjennom min karriere, og i dag kurser jeg mange ledere i kommunikasjon. Under mine kurs kommer det tydelig fram hva lederne frykter mest av alt når det kommer til kommunikasjon med sine ansatte. Kan du gjette hva det er?

Tårer

De frykter at den ansatte skal begynne å gråte. Dette gjelder spesielt mannlige ledere med kvinnelige medarbeidere. Men jeg tror ikke kvinnelige ledere er spesielt begeistret for tårer de heller, selv om de muligens ikke frykter dem i like stor grad. Siden vi fortsatt har en overvekt av mannlige ledere, kan det være interessant å se hvorfor menn frykter tårer. 
 

Menn som frykter tårer

Mennesker med høy EQ scorer høyt på empati, når de feks. tar en personlighetstest som "The Big Five". Den danske hjerneforskeren Ann Elisabeth Knudsen forteller at en av årsakene til at kvinner ofte har mer empati enn menn, skyldes stimuleringen barna opplever når de er små: 

Det er heller ikke bare en myte at jenter utvikler mer empati enn gutter. Ikke fordi jenters hjerne er bedre skikket, men fordi det blir krevd av dem, av samfunnet og familien. Samfunnet vårt jakter rett og slett på jenters evne til empati for å lage et rolig miljø med omsorg for dem rundt henne. Gutter har like stor evne til empati, om vi bare forlanger det av dem”, sier Knudsen.

Annen forskning viser at små jenter som gråter, oftere blir løftet opp og trøstet av den voksne, mens små gutter oftere får beskjed om å “ta seg sammen”, “ikke grin som en jente” eller bare “så, så det går over” med et oppmuntrende klapp på skulderen. Jentene blir altså snakket mer med om følelsene de har. Dermed utvikler de også et unikt begrepsapparat som hjelper dem å kommunisere om, forstå og håntere følelser. Gutta blir i motsatt tilfelle nærmest emosjonelle analfabeter å regne, når de får beskjed om å håndtere sine føleser ved å ikke fokusere på dem eller vise dem.

Dette fører til store kulturelle forskjeller for hvordan menn og kvinner oppfatter, forstår og forholder seg til følelser. Dette kommer til uttrykk når voksne skal uttrykke sine følelser, og hvordan vi forholder oss til dem.

Konklusjon vedrørende kvinner og menns empatiske evner: Kvinner er altså ikke født mer empatiske enn menn, men vi oppdras forskjellig. Jentene lærer seg å oppfatte, forstå og håndtere følelser, mens menn skal undertrykke og ikke vise sine. Dette kan være årsaken til at særlig mannlige ledere frykter tårer mer enn kvinnelige ledere. De aner ikke hvordan de skal forholde seg til dem.
 

Mennesket gråter ergo gråter medarbeideren

Vi vet at det å være leder innebærer å takle medarbeidere som av og til gråter. Det kan være under en vanskelig medarbeidersamtale, det kan være når den ansatte opplever noe tungt på hjemmebane som dødsfall eller samlivsbrudd. Det kan også være i forbindelse med en arbeidskonflikt. 

Det kjedelige med oss mennesker er jo at vi har disse følelsene. Hadde det ikke vært mye bedre om alle kom på jobb i et jevnt godt humør, gjorde jobben sin på en god måte, taklet alle utfordringer underveis på strak arm uten å lage noen emosjonelle jordskjelv? 

Dessverre er vi mennesker utrustet med både en emosjonell hjernehalvdel og en rasjonell hjernehalvdel. (Jeg skal ikke gå nærmere inn på de her, men vil anbefale alle som er interessert i emnet å lese “Tenke fort og langsomt” av Daniel Kahnman.)

Når vi går på jobb, tar vi begge hjernehalvdelene med oss. Det betyr at det vil komme følelser til uttrykk når vi er på jobb. Etter min erfaring; mange forskjellige følelser og av og til mye følelser. Alt fra latter til gråt. 
 

Hvorfor er vi så redd for tårer? 

Jeg har en teori: Tårer er en sterk reaksjon, som vekker ubehag i oss. Vi mennesker har kun en viss mengde energi, og den energien ønsker vi å bruke på saker som er spennende, nyttige eller morsomme. Vi ønsker ikke å bruke den på å håndtere ubehag. Akkurat som vi raskt snur avis-siden når den viser krig, sult eller mishandlede barn, snur vi oss vekk fra ubehag, inkludert mennesker som gråter. Vi orker ikke å bruke tid og energi på det, og vi vil spare oss for ubehaget som kan sitte i kropp og sinn i  mange timer etterpå og ødelegge en ellers fin solskinnsdag. For en leder betyr det å komme seg unna situasjonen så fort som mulig, og det er der det fort kan gå galt for ledere med lav EQ. De kan komme til å si noe, gjøre noe eller reagere på en lite smart eller hensiktsmessig måte, for å bli kvitt tårene.

Derfor er jeg overrasket over forskningsfunnet til Hallvard Føllesdal. 

Jeg tror at ledere som evner å se hele mennesket, både den rasjonelle fagpersonen og den emosjonelle personen, vet bedre å motivere, inspirere og håndtere den ansatte. 
 

Ledere som evner å se hele mennesket, både den rasjonelle fagpersonen og den emosjonelle personen, vet bedre å motivere, inspirere og håndtere den ansatte.


En leder med høy EQ vil lettere kunne velge de rette ordene for å få en ønsket reaksjon, både rasjonelt sett og emosjonelt sett. For dem som ser på Big Bang Theory, er det bare å tenke på Sheldon Coopers tallrike utsagn som vekker både forbløffelse, sjokk og sårhet hos mottaker. En leder med lav EQ kan lett si ord som dreper motivajonen og lysten til å gjøre en god jobb eller gjerning. I motsatt tilfelle har du de som alltid sier det rette budskapet, slik at du føler deg løftet og inspirert når du går ut av sjefens kontor. 

En leder med høy EQ kan bedre takle emosjonelle reaksjoner som oppstår. Hun eller han vil ikke bli skremt, og dermed si noe de ikke skal si. Se for deg en medarbeidersamtale hvor leder sier til den ansatte at hun ikke innfrir hans forventninger. Den kvinnelige ansatte begynner å gråte, og lederen går straks i gang med febrilsk tilbake-roing:”Nei, nei, jeg mente det jo ikke slik. Du er jo veldig flink til mye, det er faktisk ikke så viktig, bare glem det jeg sa, du er skikkelig flink …”. En leder med høy EQ vil evne bedre å forutse reaksjonen, stå i den med ro og takle den ansattes tårer på en god og trygg måte, uten å gå tilbake på det han har sagt.

En leder med høy EQ kan ta bedre og velfunderte beslutninger når tårene kommer. Å bli eksponert for tårer kan nemlig føre til forhastede - og dermed dårlige - beslutninger. En tidligere kursdeltaker kunne fortelle meg at hun hadde fått en ny sjef, som ikke var i nærheten av å være kompetent til å lede avdelingen. I forbindelse med en sosial tilstelning hadde hun dristet seg til å spørre adm.dir om hvorfor han hadde valgt akkurat denne personen som leder for avdelingen, da det sannsynligvis fantes bedre kandidater internt på avdelingen. Direktøren innrømte at han egentlig hadde hatt en annen person i tankene, da denne personen hadde kommet inn på kontoret hans sent en ettermiddag og spurt om han ville få jobben som avdelingsleder. De samtalte litt om saken, før direktøren til slutt hadde fortalte at han ville tilby stillingen til en annen. Da hadde mannen plutselig begynt å gråte. Det hadde overrumplet direktøren såpass at han hadde tilbudt mannen jobben som avdelingsleder der og da. En leder med høy EQ ville tålt tårene og mottstått fristelsen å gi mannen avdelingsleder-ansvaret. (Ja, jeg vet - fantastisk historie, men neppe unik).
 

Pathos trumfer Logos

I retorikken vet vi at det emosjonelle argumentet, Pathos, som regel er det sterkeste. Selv der hvor vi har et logisk argument, Logos, som feks. "Dette vil øke omsetningen vår med 98%", er ikke alltid dette nok for at du vil å gå for forslaget. Det må også føles riktig å gjøre det. I tillegg skal du ikke se bort i fra at den lykkefølelsen, som blomstrer opp i det du skjønner at bedriften er på vei til å doble omsetningen, er med på å få hodet ditt til å nikke begeistret.

En rasjonell årsak er sjelden nok til at vi gjør det. Vi vet det er fornuftig å trene, spise sunt og sove 7-8 timer hver natt, men gjør vi det? 
 

EQ kritisk viktig for å lykkes som leder

Jeg mener derfor at høy EQ er kritisk viktig for norske ledere. Ledere som vet hvordan de skal appellere både til fornuften og følelsene hos sine medarbeidere. Som vet hvordan de skal oppfatte, forstå og håndtere sine egne og de andres følelser. 

Vi kan ikke ha ledere som Sheldon Cooper, som tråkker på andre menneskers følelser og får dem til å føle seg dumme, sinte eller demotiverte. Vi kan heller ikke ha ledere som ikke tør kommunisere klart og tydelig til sine ansatte, fordi de er redde for reaksjonen. Og vi kan ikke ha ledere som tar feil beslutning for å komme seg unna tårer. 

Jeg hadde en gang en fantastisk leder. Hun evnet å gi meg tilbakemeldinger på arbeidet mitt, som egentlig var på grensen til “helslakt”, men som likevel fikk meg til å fly ut av kontoret hennes, full av energi, motivasjon og begeistring. Min leder var lavmælt av natur, så det var ikke hennes energi som smittet over på meg. Det var ordene hennes, de velvalgte ordene som traff akkurat der de skulle. Hun forstod meg, hele meg. Jeg unner alle å ha en sjef som henne, men dessverre tror jeg færreste vil oppleve å få det i løpet av sin karriere. 

God helg!
 

Anne Karin