Min julegave til deg: Ordet "ENNÅ"

20.12.2018

0

Som ung håndballtrener fikk jeg en gang ei jente på 12 år som ville begynne å spille håndball. Vi kan kalle henne Emma. Hun hadde aldri tatt i en håndball før og det sier seg selv at hun lå håpløst langt bak de andre jentene som hadde trent siden de var 6-7 år gamle. Jeg gjorde et forsøk på å få henne opp på samme nivå som resten av laget så fort som mulig, men det var umulig. Etter ett år sluttet hun, og jeg må innrømme jeg var lettet. Hun gjorde laget dårligere.

Ett eller to år senere, jeg husker ikke helt, møtte vi Emma igjen. På banen. Hun hadde begynt på et annet lag, et lag vi alltid vant mot. Noe vi også gjorde denne gangen. Likevel stod jeg igjen med en brennende skamfølelse i kroppen. For hun som imponerte mest under kampen, var Emma. Jeg skottet bort på henne mens hun stod å snakket med treneren sin, en trener jeg kjente godt fra hjembygda, og som jeg alltid hadde ansett som en dårligere trener enn meg siden mitt lag alltid slo laget hans Men nå, nå hadde han klart å få denne håpløse spilleren til å bli den beste på laget sitt.

Greit nok, hun spilte på et svakere lag. Det er lettere å skinne blant gråstein selv om du ikke er en diamant. Men likevel, det var ikke bare at hun var bedre enn de andre på laget sitt. Det var teknikken hennes som hadde imponert meg mest; fintene, hoppskuddet fra distanse, og håndballforståelsen. Hun spilte midtback, en posisjon hun aldri hadde fått prøve seg på hos meg, men der, på dette laget, var hun playmakeren som styrte hele spillet, og - måtte jeg innrømme - hun styrte det bra. Klokt og smart.

Er du villig til å trene nok så blir du god. 

Jeg lærte en viktig lekse den dagen, og jeg kommer aldri til å glemme den. Den har påvirket livet mitt kraftig både personlig, men også måten jeg betrakter andre mennesker, og det er: Er du villig til å trene nok så blir du god.
 

Hva er et talent? 

Vi er så opptatt av talent, men hva er talent? Det er ferdigheter og evner. Noen snakker om medfødte ferdigheter og evner, og ja - genetisk sett har vi nok lett for noe og vanskeligere for noe annet. Men ingen kommer på landslaget bare ved hjelp av talent. Ada Hegerberg ble ikke verdens beste fotballspiller fordi hun har et talent. Hun ble verdens beste fotballspiller fordi hun har trent masse. Hun har prøvd og feilet, hun har terpet på detaljer og hun har hatt den rette mentale innstillingen til både medgang, motgang og egen utvikling.

Så kan du selvsfølgelig argumentere med at man må ha et talent i bunn, i tillegg til å trene. Ja, det har du rett i. Men igjen; hva er talent? Vi har mange forskjellige talent. Det er lett å fokusere på teknisk talent; «Han er så god til å drible». Eller fysikk; styrke, hurtighet og utholdenhet. Men Sander Sagosen og Ole Gunnar Solkjær var små gutter i tenåra og ikke blant de sterkeste. De måtte være smarte for å hevde seg. Håndballintelligent er en merkelapp som ofte settes på Sander Sagosen. Johannes Høsflot Klærbo og Therese Johaug var ikke blant de raskeste i skisporet da de var 14 - 16 år, og ingen av dem hadde en teknikk som fikk folk til å applaudere. Det som kjennetegner de to er deres vanvittige evne til å trene mye, selv når det regner og blåser som værst. Noen har bare denne indre driven til å ville trene., og merkelig nok, de som trener mye og riktig, de blir gode.
 

Omgivelsene våre betyr mye for om vi lykkes

Men det er en ting til, som påvirker utviklingen til et menneske, enten vi snakker om en idrettsutøver, en elev på skolen eller en kollega på jobb.

Det er samspillet mellom personen, læreren/treneren/sjefen og de andre rundt (lagkammerater, medelever, kollegaer). Denne treenigheten er med på å påvirke realiseringen av potensialet til mennesket. Hvis du har en spiller som ikke utvikler seg, som ikke presterer, eller en kollega, eller en elev, kan det være du som holder dem nede?

Det er flott å tenke positivt, ha tro på sine egne evner, men det blir vanskelig hvis ikke omgivelsene har tro på deg. Hvis du er i en kultur som preges av at «noen har talentet, og andre ikke», og du er en av de som «ikke har talent», da sliter du. Da vil du sannsynligvis aldri få utviklet potensialet ditt - i det miljøet. 

 «Enten du vil eller ikke, vil andre menneskers underliggende og ofte ubevisste innstilling og derved forventning til deg og dine evner, påvirke deg i læreprosessen, spesielt når du mislykkes og ikke har lært deg å mestre - ennå.» 

Dette har  professor og forsker Carol D. Dweck ved Stanford University forsket på. Hun har studert og dokumentert den underliggende årsaken til store variasjoner i prestasjoner både på skolen, jobb og innen idretten. Det hjelper ikke med med masse trening og instrukser fra leder/trener/lærer, hvis den underliggende innstillingen er at medfødt talent, eller mangle på sådan, er viktigste faktor for prestasjonen. 

Jon Ivar Johansen skriver i boka «Mestringskoden» at: «Enten du vil eller ikke, vil andre menneskers underliggende og ofte ubevisste innstilling og derved forventning til deg og dine evner, påvirke deg i læreprosessen, spesielt når du mislykkes og ikke har lært deg å mestre - ennå.»
 

Han er jo den fødte fotballspilleren!

Trenere og lærere lar seg ofte påvirke av definering av talenter, og psykolog Robert Rosenthal fant ut allerede i 1964 at vi ubevisst lar oss påvirke av forventninger. Han fant ut at hvis en lærer fikk vite at en elev var skoleflink, så ville læreren ubevisst stille høyere krav til denne eleven og forvente mer. Lærereren ville også gi eleven mer oppmerksomhet, gi eleven mer tid til å svare på spørsmål, flere konkrete tilbakemeldinger og flere bekreftelser. Læreren ville nikke og smile mer til den skoleflinke eleven, sammenlignet med de andre elevene.

I forskningen til Rosenthal var det bare en hake, og det var at de skoleflinke barna slettes ikke var skoleflinke. De kunne være helt i den andre enden av skalaen, men det visste ikke lærerne som var med i forskningsprosjektet. Forskningen hans viste også at de elevene som på forhånd hadde fått merkelappen "skoleflink" på seg, fikk vesentlig bedre karakterer enn de andre. Ikke fordi læreren var snill, men fordi elevene fortjente det. De hadde blitt motivert av en lærer som forventet seg mye av dem, og som ga dem positive tilbakemeldinger og oppmerksomhet, og mye tid og rom til å prøve og feile, da ble de motivert til å jobbe med skolearbeidet og dermed økte læringseffekten og prestasjonene. Læreren anså tidsbruken på de skoleflinke elevene som en verdifull investerting og ikke bortkastet tid, i motsetning til å bruke tid på de mindre flinke elevene ("bortkastet tid").

Dette gjelder også i idretten. Treneren vil ha lett for å gi mer oppmerksomhet til de flinke spillerne, de flinke spillerne får spille mer og blir gitt mer ansvar på banen. Det er ikke lenge siden jeg var på kamp, og opplevde at en trener ropte ut til spillerne sine på banen: "Legg opp til Miriam, legg opp til Miriam". Og barna gjorde som treneren sa. På den måten fikk Miriam skyte 20 - 30 skudd i løpet av en kamp, mens lagvenninnene knapt fikk skutt i det hele tatt. Er det rart at Miriam blir stadig bedre til å skyte på mål og score, mens lagvenninnene står på stedet hvil? Er det rart at Miriam strutter av selvtillit, utvikler seg og får stadig sterkere motivasjon, mens lagvenninnenes motivasjon og selvtillit daler i takt med Miriams scoringer?

Typiske ting vi kan finne på å si om elever som ikke er skoleflinke er «Det er ikke rart hun ikke er god i matte, det var ikke moren hennes heller». Jenta slutter å anstrenge seg i mattetimene, fordi det forventes ikke noe av henne, og fordi hun ikke har "en sjanse". Hun er jo født med en svak mattehjerne.
 

Apekatten som øvde 5000 - 7000 ganger

På den andre siden, mennesker som tror at ingen er født gode i noe som helst, men tror at medfødte evner er som en muskel, og at hvis du bare lærer å trene smart nok, så er det ingen som vet hvor langt du kan nå - de lærer seg å tørre å prøve, de tåler å feile, de lærer av sine feil, og de står i det uten å gi opp. Disse menneskene forventer og tar som en selvfølge at man skal sette seg høye mål, der de vil feile og møte motgang, og at de må anstrenge seg for å lære av feilene og motgangen. De lærer å tenke: «Jeg mislykkes fordi jeg ikke har lært meg å mestre det - ennå». Og det magiske ordet er nettopp ENNÅ. 

Min datter var 7 år da venninnen hennes begynte på turn. Det tok ikke lang tid før venninnen slo hjul på plenen foran huset vårt, og datteren min ville selfølgelig gjøre det samme. Hun satte hendene ned i gresset,  med rumpa i været og sparket fra med beina. De løftet seg kanskje 10 cm fra bakken og landet ved siden av der de hadde stått for 1 sekund siden. Lyktes hun i å slå hjul? Overhodet ikke. Hun så ut som en apekatt som hoppet rundt på alle fire med rumpa i været. Men hun lo, og gjorde det en gang til. Og en gang til. Jeg sa ikke noe, og det gjorde ingen andre heller. Vi lot henne holde på. Etter noen dager kom hun stolt og sa: «Se på meg nå, mamma». Jeg så på henne og nå løftet beina seg 15 cm fra bakken. Hun så fortsatt ut som en ape på alle fire, men nå med litt bedre spenst i beina. «Så flott», sa jeg til henne. «Bare fortsett, så skal du se at du blir fantastisk god til å slå hjul!». Hun strålte tilbake til meg, og fortsatte å sprette rundt med rumpa i været. I sitt hode var hun sannsynligvis allerede der. 

For noen dager siden satt vi i bilen og snakket om dette som skjedde for to år siden, hun og jeg. Jeg spurte henne: «Hvor mange ganger tror du at du forsøkte å slå hjul - og feilet - før du fikk det til?». Hun ante ikke. Jeg begynte regne meg fram til svaret. «Du begynte på våren, jeg tror det var i starten av mai, og jeg husker at det var rett før første skolestart i august at du fikk det til for første gang, med en helt strak kropp og strake bein. Kan du huske det?». Jeg regnet kjapt i hodet. Hun hadde sannsynligvis gjort 50 forsøk (minst!) hver eneste dag. Hun var helt ustoppelig den sommeren. «Et kvalifisert estimat er at du forsøkte å slå hjul mellom 5000 - 7000 ganger før du fikk det til den første gangen med helt strak kropp», sa jeg til henne.

Tenk på det, 5000 - 7000 ganger forsøkte hun å slå hjul, før hun fikk det til.

Det er i slike stunder jeg tenker tilbake på Emma, min «håpløse» håndballspiller, som ble lagets beste da hun fikk en trener som ikke tenkte på henne som håpløs. Hun fikk en trener som ga henne tillit, som stilte positive forventninger til henne og som ga henne tid og rom til å prøve og feile. Han gjorde henne psykologisk trygg, og tenkte «Hun er ikke der - ennå» helt til at hun var der.
 

Du er kanskje ikke helt der selv - ennå?

Nå som året er på hell, håper jeg at du ikke gir opp de rundt deg, men at du tenker at alle kan hvis de er villige til å trene nok. Og jeg håper at du ser at denne villigheten til å trene er sterkt påvirket av DEG, din innstilling til hva som er mulig og din evne til å ha positive forventninger om at de skal få det til (etter mye prøving og feiling). 

Dine barn, dine kollegaer, din sjef, dine spillere, dine elever - de blir motivert til å trene hvis du gir dem psykologisk trygghet til å tørre å feile, hvis du gir tydelig uttrykk for at du forventer at de skal lykkes til slutt, og at de kan klare det hvis de bare holder ut ubehaget mens de holder på å lære, mens de er i fasen «Ikke der ennå». På alpinlandslaget kalles dette NTY. Eller «Not there yet». 

Jeg håper også at du ikke gir opp deg selv. Om du har forsøkt «100 ganger før» å begynne å trene, gå ned ti kilo i vekt eller lære noe nytt på jobb, og å ikke fått det til - det sier ikke noe om dine evner, det sier ikke noe om deg som menneske. Det betyr bare at du ikke har funnet ut av hvordan du skal få det til og ikke minst hvordan du skal takle alle motkreftene underveis - ENNÅ

Jeg ønsker deg en riktig god jul og et krystallklart godt nytt år!

 

Anne Karin