Hold kjeft, så enkelt!

18.01.2019

0

I forrige uke var jeg så heldig å få holde et skreddersydd seminar for KS Kommunesektorens organisasjon om hvordan de kan bruke kommunikasjon for å skape en vinnerkultur. Spennende og lærerikt var det, da dette medførte mye ny læring også for meg. 

Som overengasjert håndballmamma var det mange aha-opplevelser etterhvert som jeg leste meg opp på bøker fra bl.a. Anja Hammerseng-Edin, Petter Stordalen og Jon Ivar Johansen. Jeg snakket med representanter som jobber i vinnerkulturer, og ikke minst tok jeg et dypdykk ned i Googles interne undersøkelse om høypresterende team. Utrolig mye spennende læring. 

Jeg testet ut et par av verktøyene selv, på min 14-årige håndball-sønn, som akkurat nå har et lunket forhold til å dele så mye med mamma bortsett fra "Jeg trenger penger», «Når skal vi kjøre?» og "Er det mat snart?"

Og WOW - det var magisk. Jeg kunne knapt tro det selv. Var det så ENKELT??? 
 

Når "Den andre" bare er passiv og taus

Det hender en gang i blant at vi ønsker informasjon, eller vi ønsker dialog, eller vi ønsker at «den andre» skal gjøre det vi mener er rett og riktig. 

For å ta det siste først: Når vi ønsker noen skal gjøre noe, enten det er en kollega, en ansatt eller våre egne barn, er det lett å komme med gode råd, anbefalinger eller direkte ordrer. Noen gang fungerer det, ofte ikke. Det er frustrerende, fordi du vet jo hva som er best.

 

Men hvis lederen prater som en foss, kanskje avbryter under møter, eller ikke er interessert i å lytte og vet helst best selv - er det da rart at de ansatte blir uengasjerte, passive og tause?

 

Når vi ønsker informasjon fra andre eller dialog, men den andre parten er tause, hva kan vi gjøre da?

Mange av oss pøser på med flere ord, forteller og forteller, tar korte pauser for å se om den andre hiver seg på, men nei, vi blir møtt med taushet. Det er også frustrerende. I motsetning til hva mange kan tro, er det ikke så interessant med monolog, heller ikke for den som står for monologen. Monolog-eieren ønsker ofte dialog, men vet ikke hvordan han skal få det til og tror at flere ord vil lokke den andre frampå. Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke.

Jeg har mange ledere på kurs som klager over lite engasjerte ansatte, passive ansatte og tause ansatte. Men hvis lederen prater som en foss, kanskje avbryter under møter, eller ikke er interessert i å lytte og vet helst best selv - er det da rart at de ansatte blir uengasjerte, passive og tause?

Så hva var det jeg lærte underveis i prosessen med å lage seminaret for KS og som fikk min sønn til å prate?
 

To ting vi alle har hørt om og en ny

Jeg gjorde to ting som jeg har hørt mange snakke om før, men som jeg av en eller annen grunn ikke har benyttet meg av. Kanskje fordi jeg ikke trodde på det eller kanskje fordi jeg ikke brydde meg nok? Jeg vet ikke. Men denne gangen ville jeg prøve, og det i en situasjon som var krevende (bedre kan en syretest neppe gjennomføres). I tillegg var det noe nytt, som jeg hadde plukket opp fra boken til Anja Hammerseng-Edin.

Sønnen min hadde spilt håndball og de hadde tapt kampen. Som håndball-gærn mamma har vi hatt en tradisjon for at sønnen min tømmer frustrasjon etter kampen, og så har jeg kommet med 1000 gode råd om hva han kunne og burde gjort og ikke minst, gjøre framover. Merkelig nok har det aldri fungert, uten at jeg har endret måten å kommunisere på. 

Det siste året har han derfor vært noe lunken til å snakke med meg om håndball spesielt og alt annet generelt. «Hvordan gikk det på skolen i dag?» blir møtt med et grynt eller «Bra» og der stopper det opp. I det hele tatt er det mye grynting og enstavelses-svar. «Tenåring», har jeg tenkt og ristet på hodet. «Det går vel snart over …».
 

Så begynte han å snakke

Denne fredagskvelden bestemte jeg meg altså for å teste ut noe av det jeg hadde lært. Jeg spurte hvordan kampen hadde gått og fikk et kort svar at de hadde tapt, samt to-tre setninger med frustrasjon og oppgitthet. Så ble han taus. Jeg stilte et spørsmål til og fikk et grynt tilbake. Normalt ville jeg nå begynt å stille flere spørsmål før jeg ville gått over til å komme med alle mine velmente råd. Denne gangen valgte jeg å gjøre noe helt revolusjonerende for meg: Jeg holdt kjeft. Jeg sa ingen ting. Bare stirret rett fram på tv-en. 

Og da skjedde det. Etter et minutt eller to så begynte han å snakke! Ikke mye, men litt. Jeg lot ham snakke ferdig, ventet og så stilte jeg et nytt spørsmål. Det ble taust, og jeg sa ingen ting. Så på tv og lot som om jeg egentlig ikke brydde meg så mye. Etter noen minutter begynte han å snakke igjen. Og slik gikk den neste timen. 

Jeg stilte spørsmål. Satt taus. Og så snakket han. Og jeg lyttet.

Så enkelt. Så vanskelig. 

«Tale er sølv og Taushet er gull» heter det. Likevel fortsetter vi å prate. Snedig.

Før kvelden var omme hadde han fortalt masse. Ikke bare om kampen, men også om hvordan han hadde hatt det på håndballtreningene det siste halve året og hva han tenkte om håndballen framover. Vi var til og med innom skolen, leksearbeid og gaming. Uten at verken han eller jeg gikk i fistel. Istedenfor å komme med mange gode råd, stilte jeg spørsmål. Ikke dømmende, ikke ironiske eller provoserende. Og så ventet jeg. Og når han snakket, da lyttet jeg. Ordentlig lyttet, med mål om å forstå ham. Ikke bare gi inntrykk av å lytte.

 

Denne gangen valgte jeg å gjøre noe helt revolusjonerende for meg: Jeg holdt kjeft.

 

Og så prøvde jeg det nye som jeg hadde lært underveis i prosessen med seminaret til KS. Jeg forsøkte mitt beste for å ikke bagatellisere følelsene hans, type «Ikke bry deg om det», "Alle gjør feil" eller «Ja, ja - men neste helg kommer en ny mulighet». Istedenfor lyttet jeg aktivt, jeg gjorde mitt beste for å forstå ham (samtidig som jeg latet som om jeg egentlig ikke brydde meg mye). 

Det er forskjell på å si «Du må tenke positivt, da går det mye bedre» og «Jeg skjønner du er frustrert. Jeg vet hvor mye du gjerne vil lykkes». Det siste er empatisk kommunikasjon. Legg merke til begrepet, det kommer du til å høre mye om framover. Det handler om å ta andre folks følelser på alvor og ikke bare feie det til side med floskler.

Enden på samtalen ble at han fikk tømt frustrasjon. Han delte masse informasjon med meg (og det gjorde så godt å endelig få vite hvor han var i terrenget). Og det beste var at han selv resonnerte seg fram til hva han ville gjøre framover. Tenk det, han klarte å finne ut av det selv!

Og det magiske med det, var jo at da eide han løsningen. Det betydde at han straks gikk i gang med å få det til å skje og det han bestemte seg for - det holder han fast ved. Det ble ikke glemt 2 sekunder etterpå. Motivasjonen steg og gleden av å fortsatt spille håndball ble sterkere, nå gjør han faktisk lekser uten at jeg må mase og skjermbruken er ikke like påtrengende. Det kommer sikkert til å komme mange flere dager med tap og frustrasjon, men da håper jeg inderlig at jeg klarer å fortsette med å stille enkle spørsmål, være taus og tåle å vente, og deretter lytte for å forstå. 

 

... da eide han løsningen.

 

Er det ikke rart? At hvis vi stiller spørsmål og deretter blir tause - så begynner den andre å prate? Utfordringen er selvsagt å tåle stillheten.

Men den kan trenes opp.

Har jeg hørt …

 

Lykke til og god helg!
 

Anne Karin