Når vår frykt hemmer deres utvikling

10.11.2019

0

For noen år siden satt jeg på tribunen og så på en håndballkamp. Jeg kjente både laget og treneren godt. Etter kampen gikk jeg over til treneren og spurte hvorfor han ikke hadde brukt Sverre på høyre back. 

«Nei, det kunne jeg ikke. Han ville blitt helt overkjørt i forsvar av deres venstre back. Sverre ville følt seg som en taper, og jeg er redd for at motivasjonen hans vil forsvinne slik at han kanskje slutter på laget. Og det må vi jo virkelig gjøre alt for å unngå», sa treneren.

Han hadde absolutt fått med seg verdiene til Norges Idrettsforbund; «Flest mulig, lengst mulig». 

Jeg forstod hva han mente. Jeg kjente godt til Sverre. Sverre var en stille og beskjeden gutt, litt passiv, som ikke ropte høyt. Men han hadde en unik skuddarm, som jeg mente fortjente bedre enn å bli gjemt bort på høyre ving.

Sverre var venstrehendt og når han en sjelden gang fyrte av et skudd fra distanse, var det en ren nytelse å se på. Den teknikken han hadde var overlegent alle de andre på laget. Og ansiktet hans, de få gangene han scoret, det lyste sterkt et lite sekund før han løp tilbake i forsvar.

Jeg sa til treneren:

«Du tror ikke den dalende motivasjonen kan skyldes at han ikke får spille back da? Du vet jo like godt som meg at han ønsker å spille back, som ikke er rart med den skuddarmen. Du har heller ingen andre venstrehendte på laget, men lar heller en høyrehendt spiller få den posisjonen bare fordi han er større og sterkere i forsvar». 

Han slo ut oppgitt ut med hendene. 

«Å la ham spille back i dag ville vært som å kaste Sverre til ulvene. Han hadde ikke tålt det.»

 

Jeg har mange ganger grublet litt på denne situasjonen. For jeg hører tilsvarende argumentasjon over alt, ikke bare fra håndballmiljøet, men også på skolen, korpset, koret og i arbeidslivet, for å nevne noen arenaer vi mennesker befinner oss på i løpet av livet. 

«Nei, vi kan ikke la Bente være solist under konserten, jeg tror ikke hun vil takle presset».

«Nei, gutta må få slippe å opptre på skoleavslutningen, de vil det jo ikke selv og vi kan ikke presse dem».

"Nei, vi kan ikke sende Thor til denne konferansen og la ham presentere. Jeg tror han vil oppleve det som veldig ubehagelig. Han liker ikke oppmerksomhet, vet du».

Det er denne hensynsfullheten, som etterhvert, i hvert fall i mine ører, begynner å bli ganske hul og tynnslitt. 

For er det egentlig omsorg for utøveren det egentlig handler om her?
 

Det er meg det kommer an på - ikke henne

Jeg er håndballtrener selv, og håndballmamma.

Jeg er trener for et jente 10-årslag, og vi gjør som alle politiske korrekte trenere gjør. Vi lar alle spillerne spille like mye under kamp, og de spiller både ving og back/midt uansett ferdighetsnivå. 

Jeg har flere spillere som er veldig små og tynne, og det ser brutalt ut når ei lite vever jente står opp mot ei som er hode høyere og mye sterkere. Og jeg kjenner litt på det selv; går dette bra?

Jeg kjenner frykten kommer krypende, og tanken om å flytte henne over på en mer skjermet plass, en tryggere plass blir stadig sterkere. Jeg må tvinge meg selv å la henne få spille der i hennes tilmålte minutter.

Og hva skjer når hun kommer tilbake på benken? Er hun lei seg? Føler hun seg som en taper? 

Min erfaring er at det kommer helt an på meg. Som trener. Hva jeg sier og gjør når hun søker mitt blikk i det hun løper av banen har alt å si for hvordan hun føler seg etterpå.

Hvis jeg kun ser på henne en kort øyeblikk og gir henne et blekt: «Godt jobbet» før jeg vender oppmerksomheten min tilbake til de som er ute på banen, da er det stor sannsynlighet for at hun vil henge med hodet etterpå. Og jeg vil tro de negative tankene som kanskje har ulmet i bakhodet, vil begynne å vokse. Dette er selvfølgelig individuelt, hvordan utøveren er skrudd sammen, men de fleste av oss er (unødvendig) selvkritiske.

Hvis jeg derimot møter henne med et stort smil og en «high five» i det hun løper av banen, setter meg ned på benken sammen med henne et lite minutt, og spør henne om hvordan hun syns det gikk, da kan resultatet bli noe annet. Kanskje svarer hun at hun syns det var vanskelig, at hun ikke fikk til å score eller at hun slapp den store spilleren forbi seg mange ganger. 

Da pleier jeg å dreie samtalen inn på arbeidsoppgavene hun fikk før hun gikk på banen:

«Jeg så du forsøkte på en venstre-høyrefinte. Kjempebra! Hvordan syns du det gikk?» 

Ofte er svaret at hun ikke fikk det til. Det er her min jobb som trener kommer inn. Arbeidsoppgavene skal være vanskelige, men de skal være mulige å gjennomføre, ikke nødvendigvis på første forsøk, men på sikt. Det viktigste er at hun prøver, for da er læringsprosessen i gang. Så jeg roser og oppmuntrer henne til å fortsette å prøve. Ofte gir jeg også et lite tips til hva hun kan prøve å justere neste gang hun er på trening eller i kamp.

Resultatet er at ved å gi ros for vel utført arbeid og innsatsen relatert til arbeidsoppgavene, og litt hjelp til hva hun kan prøve neste gang, er at det er større sannsynlighet for at hun glemmer den store, skremmende motspilleren, og hun glemmer at hun ikke lyktes, i steden for vil tankene hennes begynne å fokusere på det hun kan påvirke. Det hun har innflytelse over. Sin egen utvikling. 

Når vi nekter utøvere å prøve og feile, av frykt for at det kan «skade deres selvbilde og motivasjon», nekter vi dem også å utvikle seg, vokse. Vi nekter dem også å lære å tåle motgang, smerte og ubehag. For det er en viktig ingrediens i livet, som barna må lære seg å mestre.

 

Kanskje det ikke er deg, kanskje det er meg?

Jeg har begynt å lure om denne frykten for at utøveren «ikke vil tåle» situasjonen, kanskje kan handle om trenerens egen frykt?

  • Kanskje ville han selv vært redd om han hadde vært i tilsvarende situasjon?
  • Kanskje han syns det er ubehagelig å se en spiller han har omsorg ikke mestre situasjonen?
  • Kanskje er det hans frykt for at spilleren skal feile som slår inn?
  • Kanskje er det hans frykt for at laget skal tape kampen?

Uansett hva frykten skyldes, har jeg i det siste begynt å tro på at når vi selv føler frykt og kjenner et ubehag, så håndterer vi dette med å sette de beste spillerne, de beste solistene, de beste medarbeiderne - slik at vi kan føle oss trygge. Problemet er ikke problemet. Problemet er vår holdning til problemet. Eller rettere sagt, vår holdning til det å ha et problem, til det å kjenne på ubehaget som problemet gir oss. Tåle det.

 

Vi flykter fra ubehag, og søker mot det behagelige.

 

Hjernen vår er latterlig og patetisk skrudd sammen. Vi flykter fra ubehag, og søker mot det behagelige. Og i denne sammenhengen som dette innlegget handler om, lurer jeg på om vi skjuler den egentlige årsaken vil vårt valg under et varm og loddent teppe av falsk omsorg for utøveren, mens den egentlige årsaken er at vi selv føler oss bedre.

Jeg vet ikke, men jeg begynner å tro at det er slik det henger sammen. Sikkert ikke i alle tilfellene, men i lagt flere tilfeller enn hva vi er villige til å innrømme. Jeg vet for eksempel, at når jeg skal holde foredrag og har lyst til å finne på noe kult, noe utenfor boksen, og jeg spør andre om de syns det er en god ide, så er svaret ofte et svar på om de selv ville gjort det. Og siden de fleste frykter å holde presentasjoner, er villigheten til å prøve noe nytt minimal. Vi går for det kjente og trygge, i håp om å ikke dumme oss ut, i håp om å prestere best mulig. 

Min oppfordring til alle oss håndballtrenere, alle lærere, dirigenter og ikke minst ledere er derfor å tenke mer på utvikling, mindre på eget ubehag og prestasjoner. La utøverne, koristen, trompetspilleren, medarbeiderne få prøve seg, la dem feile - og la dem kjenne på ubehaget. Det er ikke farlig.

I det øyeblikket vi mennesker blir opptatt av å prestere, være flinke, smarte eller best - da begynner vi å bruke energi på å stadfeste denne identiteten. Vi begynner å ta valg som bekrefter at vi er flinke, smarte eller best. Ubevisst velger vi da bort situasjoner hvor vi kan feile - fordi det vil kunne rokke ved vår identitet. Da velger vi også bort muligheten til å vokse og utvikle oss. Dette er bekreftet gjennom forskningen til Carol Dweck. Se gjerne denne videoen her hvis du er nysgjerrig - og det håper jeg du er.

 

Og hvordan gikk det med Sverre? Ble han tryggere? Fikk han utviklet seg godt nok til å endelig få lov til å spille høyre back, slik at han kunne briljere med sin fabelaktige venstrearm? Nei, han sluttet ikke lenge etter på.
 

Det handler om perspektiv

Jeg skal ikke påstå at det skyldes at han ble plassert på høyre ving. Det kan være andre forhold som også spilte inn. Men jeg mener og tror fortsatt at han ville blitt med lengre hvis han hadde blitt «kastet til ulvene», forutsatt - selvfølgelig - at han hadde vært trygg på at han hadde trenerens fulle tillit og trenerens utvetydige tiltro på at han kunne mestre den posisjonen en dag bare han fortsatte å prøve. Det handler om perspektiv. 

Vi mennesker kan klare så uendelig mye, hvis vi skifter perspektiv fra medfødt talent til potensiale, fra prestasjon til utvikling, fra "du fikser ikke dette" til "prøv igjen, du har bare ikke lært det ennå". Det tar bare tid, det krever prøving og feiling, og ikke minst; det krever en trener som som skaper trygge utøvere. Hvordan kan han gjøre det? Jo, vet at han ser utøveren, verdsetter utøveren som en viktig og verdifull deltaker på laget, anerkjenner utøveren for det han bidrar med i dag og vil bidra med i morgen, og ikke minst respekt for utøveren. Med respekt for utøveren blir argumentasjon som «Jeg er redd han ikke tåler det»  faktisk utålelig. Siden det kanskje er vi som ikke tåler det.

Jeg håper dette innlegg har gitt deg noe å tenke på. Hva slags perspektiv har du på dine egne muligheter og evner? På eventuelle barn? Eller medarbeidere? Tror du de har det som skal til å for å utvikle seg og vokse, hvis du gir dem muligheten til å prøve og feile?

Ha en fortsatt riktig flott søndag!

 

Anne Karin