En dugnad for alle?

21.04.2020

0

I dag våknet jeg til en hyggelig LinkedIn-melding fra en tidligere kollega: «Gratulerer med årsdagen, snakk som tiden flyr!». Ni år har gått siden jeg startet opp Krystallklart budskap AS. Ni år med opp- og nedturer, som gründertilværelsen ofte er.

Jeg skal ikke klage. Jeg har vært heldig. Jeg har alltid hatt tilstrekkelig med oppdrag til å kunne gi meg selv en helt grei lønn på 6G i tillegg til firmabil. Jeg har fått holde kurs hos Equinor, Telenor og EVRY Academy. Jeg har holdt kurs på Forsvarets høyskole, for sykepleierforbundet og hos NITO. Jeg har holdt kurs hos SpareBank 1 Gruppen, Fremtind forsikring og jeg har holdt kurs for taleskriverne til sentralbanksjefen i Norges Bank. Pluss en haug andre spennende kunder, som f.eks. Coop og Maarud (nam!). 

Jeg har heldigvis solide kunder, og ingen av dem har kansellert noen av  de fysiske kursene de har booket for denne våren, bare utsatt dem til vi kan få lov til å møtes igjen. Kanskje blir det høsten? Kanskje først i 2021?

I tillegg har jeg nettopp startet opp med nettkurs, som er et ekstra bein å stå på i disse dager. Jeg klarer ikke å erstatte den tapte inntekten fra de fysiske kursene, men jeg står ikke på helt bar bakke og det gir meg noe å jobbe med.

Uansett, jeg er evig takknemlig for mine kunder og gleder meg stort til å få lov til å undervise dem igjen i retorikk & kommunikasjon, presentasjonsteknikk og møteledelse enten online i dag eller fysisk en gang i framtiden.
 

100.326 bittesmå firma i Norge

Det er 100.326 bedrifter i Norge som har mellom 1 - 4 ansatte. Det utgjør hele 49,5% av alle bedrifter her i landet.

Det er fort gjort å tro at det å eie en bedrift, er å eie en stor bedrift som går med dundrene overskudd, som gjør at du kan ta ut millioner av kroner i lønn og utbytte hvert år. Det er ikke realiteten. Majoriteten, nesten halvparten av bedriftene i Norge, er bittesmå. Og hverdagen til gründeren er hardt arbeid, stor risiko og usikkerhet, og lav lønn.

Mange av disse er nok som mitt firma, med bare en ansatt. Disse bittesmå firmaene drives av ildsjeler, fordi jobben oppleves som svært meningsfylt, og butikken går rundt. De har ingen utbyttefest en gang i året, og har ikke mye «pæng på bok», men de klarer seg. De klager ikke, de er vant til å snu seg fort og å jobbe hardt.

Erna Solberg sa 11. mars at «Alle er med på dugnaden». Dugnaden hun snakket om, var nedstigningen av det norske samfunnet. Flere hundre tusen nordmenn ble permiterte og tusenvis av bedrifter ble stengt ned, enten som en direkte konsekvens av regjeringens nye Corona-lov, eller indirekte fordi kundene forsvant. Resultatet ble uansett det samme både for den enkelte permitterte og for bedriftene: Store økonomiske tap.
 

"Alle er med på dugnaden"

Erna Solberg, 11. mars 2020


For å kompensere for dette skulle de permitterte få litt mer enn kun 62% av 6G. Og de små og mellomstore bedriftene skulle hjelpes igjennom denne vanskelige tiden med en kontantstøtte. 

I dag som jeg kan feire ni år med eget firma, har jeg reflektert litt over Ernas definisjon av dugnad, og regjeringens økonomiske støtteordninger for de bittesmå firmaene som har blitt rammet.
 

Er dette egentlig en dugnad hvor "alle" må bidra?

Så vidt jeg kan se, er det ikke slik at alle må bidra til denne dugnaden. Tvert i mot. Alle offentlige ansatte kan fortsette å motta sin faste lønn, akkurat som før. Det samme gjelder en god del i det private næringslivet. Derimot er det en stor gruppe som er permitterte. De opplever nå å miste opp til flere tusen kroner i netto lønn hver måned. Det får meg til å undres, er det rettferdig?

Vi må jo huske på at de er ikke permitterte fordi bedriften deres var ulønnsom eller dårlig drevet. Dette er veldrevne bedrifter med god lønnsomhet, med mange avtalte oppdrag framover. De måtte permitteres fordi samfunnet måtte stenges ned, for å hjelpe helsevesnet fra å bryte sammen og for å beskytte de sårbare. Burde ikke samfunnet ta sin del av kostnaden ved å kompensere de permittertes lønn, slik at de slapp å bli skadelidene? 

De får jo fri da, kan man jo si. Men hvor stor glede har du over å ha fri, hvis du vrir deg urolig i sengen om natten fordi du er usikker på om du har nok penger til regningene som du vet vil komme? Ikke bare det, men blir dette langvarig, blir det også smalhans til sommerferien 2021 siden du ikke opparbeider deg noen feriepenger som permittert.

Alle bedriftseiere som eier sin egen virksomhet rammes ekstra hardt. De får kun lov til å permittere seg 80%, siden det er ønskelig at de bruker litt tid på å holde firmaet flytende. Det betyr at deres lønn blir kun 80% av 62% av 6G. Jeg vil tro av svært mange av de 100.326 bittesmå bedriftene eies av daglig leder, som da opplever å få halvert nettolønnen sin. Ville du klart deg om du kun fikk utbetalt lønn annenhver måned?
 

Ville du klart deg om du kun fikk utbetalt lønn annenhver måned?


Erna, la oss kalle en spade for en spade. Dette er ikke en dugnad hvor alle bidrar. Her har vi stengt ned samfunnet og lagt kostnaden over på det private næringslivet, hvor spesielt de bittesmå bedriftene blir hardt rammet. Ikke misforstå, vi gjør det vi må, men ikke kall det en dugnad hvor alle bidrar. Det blir nærmest en hån for de som i dag jobber ræva av seg for å holde firmaet flytende. For det stopper jo ikke her.
 

Har vi fått en kontantstøtte som hjelper de bittesmå bedriftene?

Sanner kom tidlig på banen med sin kontantstøtte for de små og mellomstore bedriftene. Den skulle favne bredt, og gjelde alle bransjer. Så lenge bedriften var levedyktig, skulle den få hjelp. 

Det er jo fornuftig. Det vil koste svært mye for norske skattebetalere om mange bedrifter går konkurs nå i løpet av de neste  3 - 4 månedene, fordi det kan sende flere hundretusen nordmenn over til NAV. Det er dårlig samfunnsøkonomi. 

Men da denne kontantstøtten for de små og mellomstore bedriftene kom på plass, viste det seg at den slettes ikke gjaldt de aller minste bedriftene. Det er nemlig slik at bedriftene må selv betale en egenandel på 10.000 kroner, selv om inntektene har stoppet fullstendig opp. I tillegg dekkes kun «uungåelige faste utgifter», og da kun 80% av disse. 

I realiteten betyr det at du som bedriftseier i ditt bittelille firma, må ha minst 20.000 kroner i «uungåelig faste utgifter» for å få refundert 5000 kroner, altså 25%. 

Jeg har en mistanke om at svært få av de 100.326 bittesmå firmaene med 1 - 4 ansatte har så mye kapital på bok, at de kan dekke inn 15.000 kroner hver eneste måned i tillegg til øvrige faste utgifter som ikke står på Sanders smale liste over «uungåelige faste kostnader».

Legg merke til at lønn til daglig leder, som oppfordres til å jobbe 20% for å redde firmaet; denne lønnen er ikke medregnet som en «uungåelig fast kostnad». For de bittesmå bedriftene som har mistet inntektsgrunnlaget sitt betyr det at daglig leder må jobbe gratis. Mon tro om Sanner og Solberg ville vært villig til å jobbe gratis? Hvor mange her har lyst til å jobbe gratis? Har du lyst til å jobbe gratis?
 

Lønn til daglig leder, som man ønsker skal jobbe for å redde bedriften, er ikke en "uungåelig fast kostnad" og dekkes ikke av kontantstøtten.


Jeg syns NHO-sjef Ole Erik Almlid sier det bra på nho.no: «Med en egenandel på 10.000 kroner per måned og minste utbetalingsbeløp på 5.000 kroner vil mange små bedrifter få lite eller ingen ting, til tross for stor omsetningsnedgang»

I tillegg sier han at vi kan ikke ha en ordning som straffer de minste. «Det strider mot intensjonen og er direkte urettferdig. Vi må hjelpe bedriftene tilstrekkelig skal vi unngå unødvendige konkurser og arbeidsløshet». Mon tro hva Sanner tenker om dette?
 

Vi har ingen liv å miste - eller?

«Vi har ingen liv å miste» skal Erna Solberg ha sagt om hvorfor vi stengte ned samfunnet. Det er jeg helt enig i, og jeg tror garantert at de 100.325 andre bedriftslederne i de andre bittesmå firmaene også er enige. Vi skal brette opp ermene og gjøre vårt for å beskytte de sårbare gruppene. Vi har alle noen rundt oss vi ønsker å beholde. 
 

"Vi har ingen liv å miste"

Erna Solberg


Men så hører jeg i nettverket mitt om bedriftseiere som ikke sover om natten lengre. De har jobbet og slitt i 10-20 år for å bygge opp den bittelille bedriften sin, og nå ser de livsverket sitt smuldre opp mellom fingrene sine. De føler seg maktesløse for det er ingen hjelp å få for de bittesmå.

Med en konkurs følger ikke bare et økonomisk tap. Det største tapet er emosjonelt. Alt du har slitt og jobbet for. Ekteskapet kan ryke. Barnas liv kan bli snudd på hodet. Huset kan bli tvangssolgt, kanskje med tap? 

Alt forsvinner, mens livet til naboen fortsetter som før. De har riktignok hjemmekontor (huff, stakkars …), men slipper til gjengjeld å treffe den kjipe kollegaen sin hver dag og kan nyte fordelen av en ekstra tusenlapp eller to på grunn av lavere boliglånsrente. 

Hvert år tar mellom 600 - 700 mennesker livet sitt her i Norge. Menn utgjør 75% av den dystre statistikken. Menn utgjør 80% av alle gründere som starter opp et aksjeselskap. Hører du varselsklokkene kime? I tillegg har vi alle de bittesmå bedriftene som har gått i arv. Stolthet og tradisjon i bygda. Hvor mange av disse menneskene vil komme til å ta livet sitt på grunn av at de har mistet ektefellen, mistet jobbet, mistet livsverket sitt? Jeg vet ikke, men det vil være naivt å tro at det tallet blir null.

Etter å ha reflektert litt over denne dugnaden og satt meg inn i kontantstøtteordningen til de bittesmå bedriftene er min konklusjon at vi har ingen dugnad hvor alle må bidra. Vi har en dugnad hvor noen bidrar, og de bidrar med mye. Vi har heller ingen kontantstøtte for majoriteten av de 100.326 bittesmå bedriftene med kun 1 - 4 ansatte. Kan kontantstøtten til Sander være årets største bedrag? Jeg har på følelsen at mange bittesmå bedriftseiere kan tenke det i dag.
 

I dag skal jeg feire og klappe 

Igjen, jeg skal ikke klage. Jeg er heldig. Familien er frisk og rask. Firmaet mitt vil overleve. Billig blir det ikke. Det vil koste meg et par hundretusen kroner, minst. (Men du skal se at jeg nå vil få betalt for alt slitet som førte til en Master-grad i økonomi på handelshøyskolen for en god del år siden).

Jeg håper og tror at majoriteten av de andre 100.325 bittesmå bedriftene også vil klare seg, men jeg tar neppe feil når jeg gjetter at mange vil måtte sette kroken på døren i løpet av de neste ukene og månedene. 

I dag skal jeg feire ni-årsjubileum til Krystallklart budskap AS. Det blir ikke med champagne, men jeg har en iskald Pepsi Max i kjøleskapet. Som bedriftseier i mitt eget bittelite firma skal jeg utnytte den ene store fordelen jeg har; nemlig muligheten til å ta en pause når jeg selv vil.

Så nå skal jeg gå ut på terrassen og feire mine ni år i eget firma, med en Pepsi Max under en strålende vårsol. I tillegg skal jeg klappe. Ikke bare for alle helsearbeidere denne gangen, selv om de absolutt også skal klappes for. I dag skal jeg slenge på et par klapp for de 100.325 andre bittesmå bedriftseierne også. Jeg syns de fortjener det. Kanskje Solberg og Sanner vil bli med også? Det er helt trygt, for det koster ingenting å klappe.
 

Anne Karin