Her skriver vi om det som opptar oss i det daglige. Du vil finne alt fra faglig tips til engasjerte innlegg. Vi tror oppriktig på at vi finner bedre løsninger og får en enklere hverdag når vi forstår hverandre. I tillegg tror vi på engasjement. Vi må engasjere oss for å skape en bedre verden og et bedre liv. Ergo; ikke vær en muselort - engasjer deg!
For nesten 10 år siden, det var rett før påske, ringte telefonen. Han som ringte, var en mann som har fulgt meg siden jeg var 32 år og nyansatt i Nidar. Den første gangen han tok kontakt med meg, var det for å høre om jeg ville komme på et jobbintervju til en spennende stilling han hadde fått i oppdrag å finne kandidater til. Jeg gikk på intervjuet, men takket høflig nei til å være med videre i prosessen. Jeg hadde ikke lyst til å forlate Nidar ennå, jeg hadde knapt jobbet der i ett år. Etter den første samtalen holdt vi kontakten og møttes med jevne mellomrom. For meg ble han en person jeg kunne søke råd hos, mann med lang erfaring fra næringslivet, som alltid hadde tid til å lytte og som alltid kom med gode råd. En mentor.
Denne telefonsamtalen rett før påsken for nesten 10 år siden skulle endre livet mitt.
I dag gratulerer vi Frankrike med sin nasjonaldag - Hurra! Tenk at det som skjedde på denne dagen for nøyaktig 227 år siden fikk så stor betydning også for oss her i lille Norge. Og tenk at det som skjedde den gangen fortsatt er viktig og relevant for oss i dag!
Denne videoen gir en lynrask innføring i den franske revolusjonen. Videoen forteller at intellektuelle begynte å protestrere mot kongen, de adelige og de geistlige, men den sier ikke noe om hvordan de nye ideene kunne spres så mye som de gjorde - og som var en forutsetning for at den franske revolusjonen i det hele tatt kunne skje. Her er forklaringen:
Snart er det ferietid og de fleste av oss drømmer om noen avslappende uker, i fred og fordragelighet sammen med familien. Bilder av lykkelige barn flimrer for netthinnen. Dovne dager, smil og latter. Dessverre er ikke virkeligheten helt sånn. Ikke sjelden eksploderer sinne før vi har rukket å komme oss på stranda. Mens vi voksne vil pakke strandbagen og komme oss fort ut, vil poden på 11 spille ferdig først. Eller "jeg skal bare ..."
Å kommunisere med barn kan være en prøvelse selv for den mest tålmodige foreldre. Jeg er dessverre ikke spesielt tålmodig, ergo kan det gå en kule varmt i heimen, når mor vil en ting og sønnen på 11 vil noe helt annet. Spesielt hvis det er skjerm og spill involvert. Heldigvis finnes det råd. Jeg skal ikke garantere at disse prinsippene, vil gjør livet til en dans for deg for ettertiden, men at de hjelper, det kan jeg love deg!
PS! De fungerer veldig bra på voksne også. Dette er nemlig praktisk retorikk på sitt beste.
Bare innrøm det. De aller fleste av oss liker å få rett når vi diskuterer med andre. Vi liker å høre “ja” når vi ber om noe, og vi liker at folk støtter forslagene våre. Vi liker å få rett. Vi liker å få viljen vår. Helst uten for lange diskusjoner eller for mye slitsom argumentering. Er du ikke enig?
Så hvorfor ender vi ofte opp med et “nei”? Er det fordi forslaget vårt er dårlig? Er det fordi det vi ber om er urimelig? Ikke nødvendigvis.
For et par år siden hadde jeg en deltager på kurs som var svært frustrert. Hun forklarte hun slet med å bli hørt i ledergruppen. Det virket som om de andre ikke ville høre på henne. Under kurset presenterte hun saken sin, og da hun var ferdig ble jeg sittende og tygge på blyanten.
På en varm ettermiddag i Coleman, Texas, sitter en familie komfortabelt og spiller domino i skyggen på en veranda, helt til svigerfar foreslår at de drar til Abilene som ligger en times kjøretur unna for å spise middag. Svigerdatteren sier: "Høres ut som en god idé." Mannen hennes, til tross for at han har reservasjoner fordi kjøreturen er lang og varm, tenker at hans motvilje må være i utakt med gruppen og sier, "Høres bra ut for meg. Jeg håper bare moren din ønsker å gå." Moren sier raskt: "Selvfølgelig ønsker jeg å gå. Jeg har ikke vært til Abilene på lenge."
Kjøreturen er varm, støvete, og lang. Når de kommer på cafeen, er maten er like ille som kjøreturen. De kommer hjem igjen fire timer senere, utmattet.
Svigerdatteren sier uærlig: "Det var en flott tur, var det ikke?" Moren hennes bestemmer seg for å være ærlig og sier at, faktisk, hun ville heller vært hjemme, men sa ja til å dra siden de tre andre var så entusiastisk. Mannen til svigerdatteren sier: "Jeg hadde ikke lyst til å dra, men gjorde det fordi jeg ønsket at dere skulle bli fornøyde." Han kone svarer da: "Jeg dro bare for å gjøre deg lykkelig. Jeg måtte ha vært gal for å ønske å gå ut i varmen." Tilbake står svigerfaren som da sier at han bare foreslo det, fordi han trodde de andre kanskje kjedet seg.
Gruppen sitter tilbake, forvirret at de sammen bestemte seg for å ta en tur som ingen av dem ønsket. Hver og en av dem ville ha foretrukket å sitte komfortabelt i skyggen på verandaen, men ingen av dem hadde mot eller vilje til å innrømmer det, mens de fortsatt hadde tid til å ta riktig beslutning om å nyte ettermiddagen hjemme.
Historien om bussen til Abilene sier noen om vår tendens til å følge de som tar initiativ - uansett hva de tar initiativ til. Vi har lett for å følge etter de som taler først, høyest og mest energisk, selv om det de foreslår kan være uheldig for bedriften eller gruppen.
