Ikke vær en muselort

Bare innrøm det. De aller fleste av oss liker å få rett når vi diskuterer med andre. Vi liker å høre “ja” når vi ber om noe, og vi liker at folk støtter forslagene våre. Vi liker å få rett. Vi liker å få viljen vår. Helst uten for lange diskusjoner eller for mye slitsom argumentering. Er du ikke enig?

Så hvorfor ender vi ofte opp med et “nei”? Er det fordi forslaget vårt er dårlig? Er det fordi det vi ber om er urimelig? Ikke nødvendigvis.

For et par år siden hadde jeg en deltager på kurs som var svært frustrert. Hun forklarte hun slet med å bli hørt i ledergruppen. Det virket som om de andre ikke ville høre på henne. Under kurset presenterte hun saken sin, og da hun var ferdig ble jeg sittende og tygge på blyanten.

“Hva er det du egentlig vil?” spurte jeg henne.

På en varm ettermiddag i Coleman, Texas, sitter en familie komfortabelt og spiller domino i skyggen på en veranda, helt til svigerfar foreslår at de drar til Abilene som ligger en times kjøretur unna for å spise middag. Svigerdatteren sier: "Høres ut som en god idé." Mannen hennes, til tross for at han har reservasjoner fordi kjøreturen er lang og varm, tenker at hans motvilje må være i utakt med gruppen og sier, "Høres bra ut for meg. Jeg håper bare moren din ønsker å gå." Moren sier raskt: "Selvfølgelig ønsker jeg å gå. Jeg har ikke vært til Abilene på lenge."

Kjøreturen er varm, støvete, og lang. Når de kommer på cafeen, er maten er like ille som kjøreturen. De kommer hjem igjen fire timer senere, utmattet.

Svigerdatteren sier uærlig: "Det var en flott tur, var det ikke?" Moren hennes bestemmer seg for å være ærlig og sier at, faktisk, hun ville heller vært hjemme, men sa ja til å dra siden de tre andre var så entusiastisk. Mannen til svigerdatteren sier: "Jeg hadde ikke lyst til å dra, men gjorde det fordi jeg ønsket at dere skulle bli fornøyde." Han kone svarer da: "Jeg dro bare for å gjøre deg lykkelig. Jeg måtte ha vært gal for å ønske å gå ut i varmen." Tilbake står svigerfaren som da sier at han bare foreslo det, fordi han trodde de andre kanskje kjedet seg.

Gruppen sitter tilbake, forvirret at de sammen bestemte seg for å ta en tur som ingen av dem ønsket. Hver og en av dem ville ha foretrukket å sitte komfortabelt i skyggen på verandaen, men ingen av dem hadde mot eller vilje til å innrømmer det, mens de fortsatt hadde tid til å ta riktig beslutning om å nyte ettermiddagen hjemme.

Historien om bussen til Abilene sier noen om vår tendens til å følge de som tar initiativ - uansett hva de tar initiativ til. Vi har lett for å følge etter de som taler først, høyest og mest energisk, selv om det de foreslår kan være uheldig for bedriften eller gruppen.

Opplever du av og til på jobb at kollegaene dine eller sjefen din ikke tar deg på alvor? Hvis svaret på dette er ja, skal du vite at du ikke er alene. Dette er noe de aller fleste av oss opplever i løpet av livet.

I følge en større global undersøkelse av mer enn 20.000 ansatte, gjennomført av Harvard Business Review, opplever over 50% av oss å ikke bli respektert på jobb. Det kan være alt fra å bli ignorert av kollegaer under møter på jobb, til å bli avbrutt når du snakker - til å ikke bli inkludert i det gode selskap når spennende ting skal gjøres.

Det er lett å klage på en dårlig sjef eller kollegaer, og noen ganger kan det også være tilfelle. Men hvis vi ønsker å bli tatt mer på alvor, er det lettere om vi starter med å se oss selv i speilet. Hva kan vi gjøre, for å bli tatt mer på alvor og få mer innflytelse?

For å være ærlig skjønner jeg meg ikke på de som kan ligge flere timer ved bassenget når de er på ferie. For min del handler ferie enkelt om en ting, å trene nok til å slå rekorden min under Oslo maraton. Jeg løper kun 10 kilometerdistansen, jeg har ikke tid til mer. Så i år reiser vi til Kroatia. Jeg har booket hotell med et brukbart treningsrom, og hvor det er fint å løpe i nærheten. Så får ungene og Martin sløve ved bassenget og gjøre det de vil. Jeg har ofte gjort unna den første løpeturen før de i det hele tatt har stått opp. I tillegg til å trene har jeg også planlagt flere utflukter. Det gjelder å få med seg så mye som mulig når vi først er der.

Så, hvem er jeg? Jeg har en typisk handlekraftig, rød personlighetstype. Jeg er målrettet, fokusert og får ting unna. Ser jeg en feil ...

Så hyggelig du stakk innom. Alt vel med deg? Ja, jeg har det fint, som vanlig. Jeg vet hvorfor du er her. Jeg har jo fått dette oppdraget med å fortelle om de fredfulle, grønne personlighetstypene. Jeg er nemlig prototypen på en fredfull grønn, i følge Anne Karin. Jeg liker ikke å bli puttet i en såkalt "boks", er skeptisk til alle slike personlighetstypeteorier, men jeg skal innrømme at jeg kjenner meg mye igjen i beskrivelsen til den fredfulle grønne. Så hvis du vil vite mer om oss, så kan du kanskje sette deg litt godt til rette her i stolen? 

Jeg er først og fremst en rolig person. Kunne jeg sittet i skyggen under et tre og bare snust ut i luften, som oksen Ferdinan, ville jeg nok gjort det. Jeg må innrømme at jeg ikke forstår at folk gidder å stresse så mye. Hadde de bare tatt et par skritt tilbake, ville de sett at det ikke var noen grunn til å lage så mye styr hele tiden. Erfaring viser jo at det meste går seg til og at alt oppstyret, alt stresset og ikke minst, all bekymringen var unødvendig. Jeg mener, tenk etter ...