Ikke vær en muselort

Jeg hadde akkurat fått hodet over dynen og skrollet nedover vg.no da ordene lyste mot meg: “Det sykeste er fadderuken. Da står førsteklassejenter på rekker og suger guttefadderne i skogen”, sier “johannes”, anklaget for flere voldtekter. Politiet slår alarm og forteller om en grenseløs sexkultur blant barn og unge.

En kultur som kort sagt går ut på at gutter inviterer jenter til fest, sjenker dem, tar dem med på et rom eller ut i hagen, tar av dem klærne, overhører om jenta sier “nei” eller “stopp”, tømmer seg, kler på seg, går tilbake til gutta, alle jubler og tar “give me five”. Målet med helga er nådd. Sex. Tilbake står jenta på rommet alene. 

I tillegg spres bilder og video. Ei jente som nettopp har startet i første klasse på videregående skole prøver å leve opp til forventningene til fadderuka. Hun står på kne, med bind foran øynene. Folk står rundt og tar bilder og filmer av at hun suger en guttefadder.

Hvorfor denne trangen til å spare tid? Hvorfor må møtene være effektive? Vi må også ha tid til å ha det sosialt, prate sammen utenfor agendaen ellers blir det ikke koselig.

Dette er tilbakemeldinger jeg får når jeg holder kurs og seminarer rundt omkring i bedrifter. Og jeg forstår dem. Vi er sosiale dyr, vi trenger å møtes for å prate sammen uformelt. Fortelle om ferieturen vi nettopp har vært på, utveksle historier om “den kunden” eller hva som skjedde i går kveld. Så hvorfor dette stresset med å ha effektive møter? Hvorfor “bare 10 minutters” presentasjoner? “Anne, er du alltid så effektiv?”

Nei, det er jeg ikke. Tvert om. Jeg kan være nokså surrete og svime bort halve dagen hvis jeg ikke har en deadline. Men årsaken til at jeg mener det er viktig med effektive møter og at vi ikke skal kaste bort tiden på tåkeprat, skyldes noe som skjedde for mange år siden.

Situasjon 1:
Du er adm.dir i Statoil. Dere har funnet ett nytt og lovende felt ute på sokkelen. For å beslutte om dere skal starte prøveboring, ønsker du å innhente råd fra noen andre mennesker. På ett møterom sitter tre erfarne sivilingeniører med lang fartstid i bransjen. De besitter stor kompetanse på området og de har mange års erfaring med verdiestimering av nye felt. I det andre møterommet sitter en langtransportsjåfør, en HR-konsulent og en pensjonert major i forsvaret. Ingen av dem jobber i Statoil, de har aldri jobbet i oljebransjen og er tilfeldige personer du traff på bussen i dag tidlig. Sivilingeniørene anbefaler prøveboring og uttaler med trygghet at det vil bli et lønnsomt felt for Statoil. Den andre gruppa er mer i tvil. Prøveboring koster mange millioner kroner, og de kan risikere at brønnen er tom. De vender tommelen ned. Du er adm.dir og du må bestemme. Hvem lytter du til? De erfarne fagfolkene eller lekfolkene fra bussen?

Situasjon 2: Du sitter på legekontoret. Overlegen har nettopp fortalt deg at du lider av kreft. Du har en ondartet svulst på hjernen. Den gode nyheten er at den kan behandles. Den dårlige nyheten er at du har dårlig tid og overlegen klarer ikke å velge mellom operasjon eller cellegift. Du har kun tid til det ene alternativet og må velge mellom de to. Mislykkes behandlingen vil du dø. I det ene møterommet sitter ...

Denne uka er det en spesiell sak som har fått mediene til å koke; overgrepssaken i Hemsedal.

Tre menn ble først dømt i å ha dopet ned og deretter voldtatt en ung jente. De anket. I lagmannsretten ble de frikjent av juryen, men dommen ble satt tilside av dommerne og dermed måtte saken opp igjen, hvor de på nytt ble frikjent. Tre dommere og en meddommer mente de var skyldige, men et mindretall av tre meddommere mente det ikke var tilstrekkelig bevist at hun hadde gitt nok motstand og nektet å ha sex med de tre mennene. Dermed gikk de fri.

Begrunnelsen som gjorde at de tre gikk fri, er provoserende nok. Men det er ikke det dette innlegget skal handle om. Det skal handle om noe helt annet.

Denne jenta har nemlig gjort noe svært uvanlig:

For nesten 10 år siden, det var rett før påske, ringte telefonen. Han som ringte, var en mann som har fulgt meg siden jeg var 32 år og nyansatt i Nidar. Den første gangen han tok kontakt med meg, var det for å høre om jeg ville komme på et jobbintervju til en spennende stilling han hadde fått i oppdrag å finne kandidater til. Jeg gikk på intervjuet, men takket høflig nei til å være med videre i prosessen. Jeg hadde ikke lyst til å forlate Nidar ennå, jeg hadde knapt jobbet der i ett år. Etter den første samtalen holdt vi kontakten og møttes med jevne mellomrom. For meg ble han en person jeg kunne søke råd hos, mann med lang erfaring fra næringslivet, som alltid hadde tid til å lytte og som alltid kom med gode råd. En mentor.

Denne telefonsamtalen rett før påsken for nesten 10 år siden skulle endre livet mitt.