Ikke vær en muselort

«Ja, jeg vet ikke helt. Vi hadde det jo hyggelig, men du vet … det er ikke så lett når vi er så mange sammen. Pappa stod klar med frokosten klokka åtte, og hadde allerede planer for dagens utflukt, mens ungene bare ville bade i bassenget. Selv hadde jeg mest lyst til å bare slappe av med ei bok, så det …». Han trakk oppgitt på skuldrene. Kammeraten min fortalte meg om fjorårets sommerferie. Han og kona hadde leid sommerhus i Italia og invitert med seg foreldrene hans. Tre generasjoner under samme tak. Det måtte bli koselig, tenkte de. Slik ble det ikke.

I 2012 kunne vi lese i avisen om en ny trend: «Nå drar hele slekta på ferie sammen!. Flergenerasjonsferie er blitt en slager som øker i popularitet. I en travel hverdag, med travle besteforeldre som fortsatt jobber, er ferien blitt en tid hvor vi ønsker å være sammen". Men hvordan kan vi sørge for at ferien blir så friksjonsfri som mulig, med minst mulig misnøye og mest mulig glede?

Denne uken har venstrepolitiker Sanna Sarromaa vært i fokus på grunn av et internt notat som hun sendte til sine partifeller i venstre. Hun hadde vært på besøk i en skoleklasse som hadde en elev med Down syndrom og som i tillegg var autist. I notatet stiller hun spørsmålstegn ved om det er riktig at elever med spesielle behov skal gå på en vanlig skole. Notatet var skrevet i all hast, og formuleringene ikke helt politisk korrekte. En partifelle av Sarromaa likte dårlig det han eller hun leste, og lekket notatet til NRK som lagde en sak på det. En sak som navnga gutten med Downs syndrom og som framstilte Sanna Sarromaa som et hjerteløst monster. Resultatet ble at Sanna Sarrromaa trakk seg fra politikken etter NRK-kjøret og noen «Brenn-i-helvete»-meldinger på Facebook.

Dette er Monica Lewinsky første offentlige tale siden hennes forhold til Bill Clinton ble kjent. Jeg vil anbefale deg å se videoen (lenken ligger nederst i artikkelen), av 7 årsaker

I går leste jeg Skartveit sin artikkel i VG om "Udugelige menn og dyktige kvinner". I dag følger #Hegnar opp i #Finansavisen, og sier at en årsak til få kvinnelige toppleder skyldes kvinnenes egne (kloke) valg.

Jeg er ikke uenig med Hegnar. Jeg tror mange kvinner velger bort en topplederjobb fordi kostnadene er for høye og vanskelig å kombinere med familien. Men det skyldes også noe annet. Og det starter lengre nede i hierarkiet, nivået under topplederjobbene.

I 1999 startet jeg som ung, lærevillig og entusiastisk trade marketingkonsulent i Nidar.  Jeg hadde landet drømmejobben og løp til jobb hver dag. Klar for nye utfordringer, klar for å gi mitt.  Atten måneder etterpå satt jeg med knekt nakke og studerte kalenderen min.