Ikke vær en muselort

Denne uka kunne DN fortelle at Telenor sliter med deler av sitt IT-prosjekt Star, hvor det indiske selskapet Tata Consulting System (TCS) ble valgt som leverandør. Målet med prosjektet var å effektivisere driften og spare kostnader. Etter det DBN har fått opplyst, har prosjektets problemer medført et tap på over flere hundre millioner kroner. Dette må oppleves som surt og vanskelig for de ansatte som sitter igjen, og ikke minst alle de som i løpet av de siste par årene har fått beskjed om å forlate selskapet. 

Alle bedrifter må jobbe kontinuerlig med å effektivisere driften og presse ned kostnadene for å være konkurransedyktige. Det gjelder spesielt bedrifter som konkurrerer globalt. Arbeidskraften i land som India er vesentlig billigere enn i høykostnadslandet Norge. I Oslo tjener en systemutvikler 876.000 kroner (kilde: Beecube) og snittlønnen i Norge er 675.000 kr (kilde: SBB). Å finne tilsvarende tall for en indisk systemutvikler er vanskelig, men i følge Trading Economics tjente en inder i 2014 klassifisert som "Høy lønn, dyktig" 50.300 rupi pr. måned. Det tilsvarer kr. 6.330 norske kroner, eller 75.960 kroner i året. Når vi i tillegg vet at indiske IT-utdannede er blant verdens beste og at mange av dem snakker meget godt engelsk, da er det forståelig at mange bedrifter out-sourcer IT-jobber til India.

Så hvorfor er det ikke bare jubel og glede i bedrifter som benytter indiske IT-leverandører? Berit Svendsen i Telenor peker på Star-prosjektets kompleksitet når hun skal forklare hvorfor alt ikke har gått som forventet. En nærmere forklaring får vi ikke. Jeg tør vedde på at jeg kan peke på to andre forklaringsvariabler, som har lett for å gli under lederes radar når de vedtar å flytte IT-jobber til India.

“Jeg får stadig forespørsler om investeringer, og jeg oppleves nok som kjedelig og sidrumpet når jeg sier nei. Jeg blir så frustrert, det er så flaut, det er en hemmelig at jeg har takket nei til ting vi burde takket ja til. Jeg har så lett for å velge bor og lett for å si nei”. Disse ordene tilhører Bjørn Rune Gjelsted, og de stod på trykk i Dagens næringsliv mandag 30. desember for snart tre år siden. 

Jeg rev ut denne artikkelen og har hatt den med meg rundt omkring i hele Norge siden da, når jeg holder kurs i retorikk. Hvorfor? Fordi det Bjørn Rune Gjelsten kanskje tror er en hemmelighet og som han er alene om, er noe som kjennetegner oss alle. De aller fleste av oss er nemlig skrudd sammen slik at vi heller sier nei enn ja. Selv de gangen når vi vitterlig ville ha tjent på å si ja. 

Dette byr på store utfordringer for selgere, medarbeidere og ledere når de ønsker et samtykke fra sjefen eller kunden. Enten vi snakker om et rent salg av et produkt eller tjeneste, eller støtte for en idé eller et forslag, eller oppslutning om mål og handlingsplaner som gjør at avdelingen bidrar med sitt for at bedriften skal gå i pluss og ha livets rett i ett år til (og helst litt lengre enn det …)

Så hva kan vi gjøre for å få Bjørn Rune Gjelsten - og alle oss andre til å gå fra nei til ja?