Ikke vær en muselort

Så er den endelig her, historien om den gule, muntre typen. Kanskje passer det bra, at den kommer mye senere enn hva som var annonsert, for den Gule muntre typen kommer gjerne for sent.

Men nå er hun her. Og hun du skal få møte er min egen datter Dinah Sofie. Jeg tenkte litt på henne i dag, fordi vi fikk en sms fra læreren hennes. Datteren min går i 2. trinn på barneskolen, og sliter litt med å sitte stille. I dag måtte læreren snakke litt hardt til henne, fordi hun hadde forstyrret klassen. Jeg spurte datteren min om hva som hadde skjedd, og hun forklarte at Anders, som satt ved siden av henne, hadde tøyset med henne. Og da måtte hun bare le. Og alle som kjenner min datter vet at når hun ler, så kommer det rett fra hjertet. Høyt, sprudlende og viltert. Det er en veldig fin latter, kanskje bortsett fra i klasserommet. 

Sprudlende latter, glimt i øyet og alltid på farten er nettopp det som kjennetegner den Gule muntre typen. De har mye energi i seg. De er oppfinnsomme og kjeder seg sjeldent.

På en varm ettermiddag i Coleman, Texas, sitter en familie komfortabelt og spiller domino i skyggen på en veranda, helt til svigerfar foreslår at de drar til Abilene som ligger en times kjøretur unna for å spise middag. Svigerdatteren sier: "Høres ut som en god idé." Mannen hennes, til tross for at han har reservasjoner fordi kjøreturen er lang og varm, tenker at hans motvilje må være i utakt med gruppen og sier, "Høres bra ut for meg. Jeg håper bare moren din ønsker å gå." Moren sier raskt: "Selvfølgelig ønsker jeg å gå. Jeg har ikke vært til Abilene på lenge."

Kjøreturen er varm, støvete, og lang. Når de kommer på cafeen, er maten er like ille som kjøreturen. De kommer hjem igjen fire timer senere, utmattet.

Svigerdatteren sier uærlig: "Det var en flott tur, var det ikke?" Moren hennes bestemmer seg for å være ærlig og sier at, faktisk, hun ville heller vært hjemme, men sa ja til å dra siden de tre andre var så entusiastisk. Mannen til svigerdatteren sier: "Jeg hadde ikke lyst til å dra, men gjorde det fordi jeg ønsket at dere skulle bli fornøyde." Han kone svarer da: "Jeg dro bare for å gjøre deg lykkelig. Jeg måtte ha vært gal for å ønske å gå ut i varmen." Tilbake står svigerfaren som da sier at han bare foreslo det, fordi han trodde de andre kanskje kjedet seg.

Gruppen sitter tilbake, forvirret at de sammen bestemte seg for å ta en tur som ingen av dem ønsket. Hver og en av dem ville ha foretrukket å sitte komfortabelt i skyggen på verandaen, men ingen av dem hadde mot eller vilje til å innrømmer det, mens de fortsatt hadde tid til å ta riktig beslutning om å nyte ettermiddagen hjemme.

Historien om bussen til Abilene sier noen om vår tendens til å følge de som tar initiativ - uansett hva de tar initiativ til. Vi har lett for å følge etter de som taler først, høyest og mest energisk, selv om det de foreslår kan være uheldig for bedriften eller gruppen.

For å være ærlig skjønner jeg meg ikke på de som kan ligge flere timer ved bassenget når de er på ferie. For min del handler ferie enkelt om en ting, å trene nok til å slå rekorden min under Oslo maraton. Jeg løper kun 10 kilometerdistansen, jeg har ikke tid til mer. Så i år reiser vi til Kroatia. Jeg har booket hotell med et brukbart treningsrom, og hvor det er fint å løpe i nærheten. Så får ungene og Martin sløve ved bassenget og gjøre det de vil. Jeg har ofte gjort unna den første løpeturen før de i det hele tatt har stått opp. I tillegg til å trene har jeg også planlagt flere utflukter. Det gjelder å få med seg så mye som mulig når vi først er der.

Så, hvem er jeg? Jeg har en typisk handlekraftig, rød personlighetstype. Jeg er målrettet, fokusert og får ting unna. Ser jeg en feil ...

Så hyggelig du stakk innom. Alt vel med deg? Ja, jeg har det fint, som vanlig. Jeg vet hvorfor du er her. Jeg har jo fått dette oppdraget med å fortelle om de fredfulle, grønne personlighetstypene. Jeg er nemlig prototypen på en fredfull grønn, i følge Anne Karin. Jeg liker ikke å bli puttet i en såkalt "boks", er skeptisk til alle slike personlighetstypeteorier, men jeg skal innrømme at jeg kjenner meg mye igjen i beskrivelsen til den fredfulle grønne. Så hvis du vil vite mer om oss, så kan du kanskje sette deg litt godt til rette her i stolen? 

Jeg er først og fremst en rolig person. Kunne jeg sittet i skyggen under et tre og bare snust ut i luften, som oksen Ferdinan, ville jeg nok gjort det. Jeg må innrømme at jeg ikke forstår at folk gidder å stresse så mye. Hadde de bare tatt et par skritt tilbake, ville de sett at det ikke var noen grunn til å lage så mye styr hele tiden. Erfaring viser jo at det meste går seg til og at alt oppstyret, alt stresset og ikke minst, all bekymringen var unødvendig. Jeg mener, tenk etter ...

«Hvordan kan du stå her og selge dette? Dette er jo kvakksalveri!» 

Det viste seg at det var seminaret mitt «Fire krystallklare typer» han hadde reagert på. 

Mannen foran meg var ikke hvem som helst. Han var psykolog og jobbet med personlighetstyper og testing. Vi fikk en lang og god prat sammen, og det var han som introduserte meg for «The big Five», eller Femfaktormodellen. Altså de fem grunnleggende personlighetstrekkene alle mennesker deler.

Han tilbød meg å ta testen hos ham gratis. Det takket jeg selvsagt ja til. Etter et par uker ringte han med resultatet fra testen, og spurte om jeg visste hvor jeg hadde landet på de fem forskjellige dimensjonene. Jeg svarte kjapt på alle fem. Det ble stille på telefonen. «Hvordan visste du det?» spurte han.